«Vil Gud la det bli født nye inn i en sammenheng eller i en kirke der Guds Ord åpenbart settes til side? Vil Han det?» Dette spørsmålet ble løftet frem fra en av de spanske talerne på misjonskonferansen på Centro Sarepta. Flere av de Nordafrikanske talerne pekte på at pastorer og menigheter ofte er mer opptatt av å få samlet mye folk, enn å ta frem bibelske sannheter som er politisk ukorrekte. Det å samle folk blir viktigere enn om de er født på ny.

Det at en forsamling samler mye folk, og at nye mennesker finner veien dit, er ikke noe sikkert kjennetegn på at det er Gud som virker der. Forsamlinger kan være av en slik art at det bare fødes nye treller.

Gud er suveren og kan føde mennesker på ny ved sitt Ord og ved DHÅ hvor Han vil. Men Han, som er Den gode hyrde, vil Han lede sine får inn der det læres og ledes bort fra Guds Ord?

Med sorg må vi erkjenne…… at det innenfor bedehusbevegelsen har vært svært stilt med ropet fra «nyfødte» de siste årene. Nye mennesker finner nok veien til våre forsamlinger, men «nyfødtropet», det vitnesbyrdet der man hører den frigjorte «tonen»…..er sjelden å høre.

Også hos oss i bedehusbevegelsen har vi syndet mot Herren. Vi har begynt å skamme oss for Hans Ord. Vi vrir og vrenger på det slik at det passer vår fornuft og vårt naturlige begjær. Mange eksempel kunne vært tatt. Her vil jeg bare nevne tre.

• Vi lever ut, og med det lærer, at det går an å tjene både Gud og mammon.
• Vi er på full fart inn i det å skyve til side det som Bibelen taler om hyrde- og læreoppgaver. At disse oppgaver er forbeholdt menn.
• Vi forkynner nesten aldri Guds Ord om skilsmisse og gjengifte. Vi lar endatil gjengifte personer få sentrale forkynnerposisjoner i forsamlingene. Dette ville vært utenkelig for 30 år siden.

Når det gjelder dette med å lære, tale og handle mot Guds Ords Ords veiledning er det stadige fall hos den enkelte av oss. Fall som smerter og skaper sår. Tenk at jeg som har levd med Herren i 30 år….enda en gang kunne falle så dypt.
Av nåde vekker Herren. Av nåde drar Han meg på ny……inn til seg. Men, forferdelig er den dag jeg begynner å unnskylde mitt fall, eller bevist lar være å tale som Guds Ord taler.

Jeg kan gjerne være redd for verden og udugelige pastorer og ledere, men min bønn og mitt vitnesbyrd denne morgenen blir:

«Vokt meg vel på ferden, Redd jeg er for verden, Redd jeg er for meg!
Den som deg har vunnet, Rette veien funnet, Kan forville seg.» (v7 SB476)

Den spanske taleren under misjonskonferansen la vekt på at det var noe som vi kristne måtte holde urokkelig fast på. Han siterte fra Apgj. 2.

⁴² De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. ⁴³ Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. ⁴⁴ Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. ⁴⁵ De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. ⁴⁶ Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. ⁴⁷ De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten. Apg 2:42-47

Bilde: Fotolia

Del på Facebook

Tweet