Endelig fikk vi tatt en stopp på Folkestad…….mer enn å stå der på ferjeleiet. Tidlig en lørdags morgen kjører jeg frem og tilbake for å lete etter bedehuset. Endelig – rett bak butikken….der fant jeg det. Midt i det som vi kan kalle et «sentrum».
I mange år har det bodd en eldre mann her som har tatt ansvaret for å legge til rette for litt møtevirksomhet. For en tid tilbake flyttet han nærmere familien sin lenger sør i landet. Det var snakk om at bedehuset skulle selges, men noen i bygda engasjerte seg og gikk inn i styret for huset. Ei hyggelig dame kom og låste opp «Ljosheim» for meg. Jeg fikk nøkkel….og den kunne jeg bare legge i nøkkelboksen når møtet var ferdig. Hun kunne fortelle at dagen etter skulle de ha et større arrangement her……. der det også skulle serveres middag. Den store salen var klargjort for det.
Vi hadde ikke hengt opp plakater i bygda, men jeg skrev ut noen og fikk hengt dem opp på butikken om morgenen. I tillegg stod jo bilen som et vitnesbyrd og med innbydelse til å komme på møte lørdag kl. 17.00……. en fin vårdag i mai. Møtet var annonsert i lokalavis og på radio. Flere som jeg snakket med hadde sett annonsen. Men jeg var spent på om det ville komme folk…..
Butikken er tydelig et samlingspunkt. Tror bygdefolket støtter opp om lokalbutikken sin. Ikke få stoppet opp for å lese bibelvers på Sareptabilen. Ord som er Ånd og Liv.
16.53 trodde jeg at jeg skulle bli alene i lillesalen denne ettermiddagen……men 16.54 kommer det fire personer. Joda…de var takknemlig for at vi kom med møte til Folkestad. De kunne fortelle at det ikke lengere er noen fast møtevirksomhet her….men at det kunne være ett og annet møte sporadisk. De kunne også fortelle at to ektepar som bruker å gå på bedehuset….denne helga var bortreist. Ja, så er det altså en liten flokk også på Folkestad som vi gå til bedehuset for å høre Guds Ord.
Men jeg så denne dagen mange, mange , mange mennesker på Folkestad…..unge og gamle…..evighetsvandrere……
ETT enkelt møte en lørdags ettermiddag, med 5 stk. til stede….er vel ikke mye å skrive om.
Men for mange i bygda ble det likevel et vitnesbyrd. Et vitnesbyrd om at det enda er noen som vil høre om Jesus…… om Himmelen……
– og evigheten som er lagt ned i deres hjerter kunne på nytt kanskje få kjenne på et skrik etter Gud….etter Håp………slik som en hjort skriker etter rennende bekker. (Salme 42:2)
HB
