Da jeg var barn og vi fikk besøk av en misjonær på bedehuset, var det noe mystisk og spennende ved det. Det kjekkeste var å få se lysbilder fra misjonsstasjoner i Afrika. Det var mørke, vakre barn som lyttet til bibelfortellinger, enkle skolebygg, og kirker som kanskje bare var en åpen plass under et stråtak. Det var en helt ny verden for oss barna, og vi så og lyttet intenst til alt dette nye og eventyrlige.
I den opplyste verden vi lever i nå, skal det mye mer til enn noen lysbilder for at vi skal kjenne på følelsen av eventyr og spenning. Likevel har det til alle tider vært slik, at vi gripes i møte med enkeltmennesker og deres vitnesbyrd.
Onsdagskveld ble gjestene ved Centro Sarepta delt inn i tre grupper som fikk være med på «Hjemme hos misjonær» besøk. Sammen med fem elever, fikk jeg komme hjem til Andreas og Paola Nordbye. Felipe Lobo var også med oss. I den vesle leiligheten benket vi oss rundt i salongen så godt vi kunne. Andreas tolket, og oversatte både fra spansk til norsk, og fra norsk til spansk, slik at vi alle fikk del i det som ble sagt.
Både Andreas og Felipe fortalte om hvordan de hadde blitt kjent med Sarepta, og om deres arbeid her. Et tema som var oppe, var hvordan Gud kaller mennesker til tjeneste i dag. Vi snakket om både indre og ytre kall, og at det ikke er en fasit som gjelder for alle. Filipe fortalte at han hadde vært som Jonas, – en som ville bort fra det Gud kalte ham til, men Gud hadde på forunderlig vis lukket for ham de dørene han selv ville gå inn i, men latt døren til Sarepta stå åpen. Andreas snakket om det å være tro mot de gaver og evner en selv har, og å bruke dem inn i arbeidet i Guds rike. Det ene er ikke galt og det andre rett.
På samme måte som vi er forskjellige som mennesker, leder også Gud oss på ulike måter, til forskjellige oppgaver.
Mens vi pratet, kom pizzabudet på døren med flere esker. Det ble et par fine timer hjemme hos Andreas og Paola, med både åpenhjertig samtale, rom for spørsmål, og god mat.
Takk for at dere tok så godt imot oss, og må Gud velsigne både hjem og arbeid videre.
Av Siv-Merethe Myhr
