Kommer det folk?

Jeg rakk Jokeren på Sjernarøyene 5 minutt før stengetid. Det kommer en far og en datter ut butikken. Skal jeg gi dem en traktat og ønske dem velkommen til møtet? Frimodigheten svikter. Han skjønner jeg står og funderer på noe, og ser litt rart på meg. Setter seg i bilen og kjører. Hvorfor skal det være så vanskelig å invitere til et møte?

Jeg har trykket opp 100 invitasjoner til møte, og har laget en traktat med overskriften “Det finnes håp”. Jeg bestemmer meg for å ta en kjøretur på øyene her. Kanskje vokser frimodigheten når jeg får se meg litt om? Det er lettere å legge noen lapper i postkassene. Det får holde, tenker jeg.

“Uadressert reklame, nei takk”. Vel det står jo ikke adresse på traktaten, så da får vi velge en annne postkasse. Nei, den stod det ikke navn på. De tilhører nok en av de mange hyttene her som står tomme det meste av året. Men her er noen som holder “Øyposten”, de bor nok her. Slik fortsetter runden. Bobilen vekker jo litt oppsikt, med bibelvers og Sareptalogo. Ikke er den av nyeste modell heller.

Så kommer jeg til et tun hvor det sitter en dame foran postkassen. Skal jeg bare kjøre videre her? Ja. Nei. Etter 50 meter forbi postkassen, ombestemmer jeg meg. Jeg stopper og hilser på dama. – Hei, jeg inviterer til møter i kirken. Kjenner du Astrid Eike, spør jeg? Hun har vært vår kontakt tidligere, men hun døde rundt juletider. Det er alltid godt å refere til noen navn som er kjente. Da får du lettere tillit. – Nei, det er nok ikke noe for meg, svarer hun. Men det er ei der nede på plenen som sikkert vil gå.

Jeg takker for praten og sikter mot plenen. Der treffer jeg en kvinne som har hatt mange emmisærer på besøk. Hun tilhører den årgangen som er vant med emmisærer. Men hun kunne ikke komme. Men her var det iallefall en som ble glad for at vi skulle ha møter.

Etter rundturen som postbud på øyene her, parkerer jeg ved kirka. Finnøy sokneråd har behandlet saken vår, og vi skal få låne den ærværdige gamle kirka er på Sjernarøy. Olav Valen Sendstad har i sin tid preket her. Den ligger litt mer sentralt til enn bedehuset, og kanskje er terskelen lavere for å komme til en kirke?

Her treffer jeg en innfødt bonde som vanner noen graver. Praten blir god og jeg får invitert til møte.

Jeg setter meg så tankefull i bilen. Mon det kommer folk i morgen? Skulle ikke folk juble for at noen kommer å forkynner Guds ord her? De har gudstjeneste ca 1 gang i måneden. Det siest å være en god prest her. Men det er også alt som er. Ingen av organisasjonene har møte her.

Jeg minnes lignelsen om kongesønnens bryllup. Det var så mange som svarte nei. Eller de svarte ikke nei, men de svarte senere. Kanskje. Det er få som sier klart nei. Men de kommer ikke. Men kanskje noen kommer likevel? Vær med å be for det!

Tekst og foto: Ole Andreas Meling