I dagens suksessopptatte, personfokuserte og underholdningspregede tid, fristes vi åndelige ledere til å hoppe på swish swosh kulturen. (NB! Ikke let etter den kulturen på Wikipedia). Men det er slik at mennesket stadig vil ha noe nytt. Man blir så fort lei av «det samme». Derfor, swish, swosh og bort med det!
Vi som er innenfor kristenheten, er også preget av denne stadige lengt etter noe annet. Noe nytt. Noe stort. Noe flott. Noe av oss. Noe som vi kan få til. Noe som blir sett og lagt merke til.
Da jeg som nyomvendt kom inn i bedehusbevegelsen, en bevegelse som jeg for øvrig setter veldig stor pris på, la jeg fort merke til at det det ene året var et veldig fokus på «Swosh»….for så i neste omgang et fokus på «Swish».
Drama var tingen – det ene året. Konsertene – det andre året. Å se filmer, slik at vi kunne sette oss inn i de unges hverdag, – det tredje året. Lære å kommunisere – det fjerde året. Lovsang – det femte året. Stillhet og pilegrimsvandringer – det sjette året. Reiser og opplevelser – det syvende året. Cellegrupper – det åttende året. Menighetsplanting og vekst – det niende året……..
Listen kunne vært gjort veldig lang.
Takknemlig er jeg til alle de åndelige ledere i bedehusbevegelsen som har pekt på forkynnelsen av Ordet, som hovedsak.
I kristelige aviser og blader kommer som regel det «nye» frem. «Nå gjør vi slik og slik. Se på oss!»
Ja, det ligge dypt i din og min menneskenatur å bygge noen tårn opp til himmelen, slik at vi blir sett.
Nesten festlig, syntes jeg det ble for en tid tilbake, da en svensk mann med pinsebakgrunn plutselig hadde oppdaget Rosenius og hans forkynnelse. Dette preget denne yngre svenske så radikalt at det ble lagt merke til. Oi oi oi……en som peker på Rosenius. Dette er «nytt»! La oss høre mer! Få han hit og få han dit. Swish, swosh – og så var de fleste «ferdig» med Rosenius igjen…….året etter.
Peter fikk et oppdrag. Fø mine lam. Vokt mine får. Fø mine får. Peter hadde tidligere fått høre at han skulle være den klippe som menigheten er bygget på. Dette oppdrag som Peter fikk av Herren selv, er derfor også oppdraget som Guds menighet har fått. Jesus sine….trenger mat! – og de trenger vektere som våker over hjorden. Vektere som gir mat i rett tid.
Tenk på alle de barnelagsledere som opp igjennom årene har stått der med Guds mat og delt ut til barna. Bibelfortellingene har blitt lest og gjenfortalt. Et formaningens ord er blitt gitt. Dette er det viktige vedlikeholdsarbeidet…….. for at barn av Herren (Herren sine) skal bli holdt i live, men også for at nye kan komme til troen.
Misjonærer krysset landegrenser og predikanter bygde-grenser. Trofaste gikk de der, år etter år, i utdelingsarbeidet av Guds mat – til lammene og fårene. Alltid på utkikk etter de som er kommet bort fra flokken, og i bønn for de som aldri har møtt Frelseren.
De siste 30 år er den tradisjonelle forkynneren, barnelagsarbeideren og misjonæren blitt «kostet» litt bort med et swish swosh, til fordel for «alenetid for oss selv». Tiden strekker ikke til for oss, til møter og barnelag, fordi det er så mye vi skal oppnå. Dessuten er liksom så «lite» i menneskenes øyne……dette å forkynne og dele Guds ord, slik det står, uten det store velfriserte og stæsjede opplegget rundt. Det blir så lite av oss…av mennesket…… der det er forkynnelsen i sentrum. Vel kan det nok sies at noen predikanter, opp gjennom årene, falt i for fristelsen til selv å komme i sentrum. Altså til å være ute i «eget ærend» og til «egen vinning». Men den jevne mann og kvinne som står i det viktige vedlikeholds- og såarbeidet rundt om, havner ikke der. De er heller blant dem som kan ende i mismot. De trenger et oppmuntringens ord til å fortsette tjenesten for Herren. Herren som sier: Fø mine! Vokt mine!
I Sarepta ligger det oss spesielt på hjertet å nå dem som sjelden eller aldri får Guds mat. Det er svært få omreisende forkynnere igjen i Norden. Store områder i Norden får ikke besøk av tjenere fra Herren lenger. Samtidig så er det slik at noen av Herren sine……bor på slike steder. Bedriftsøkonomisk er det absurd å legge opp slike reiseruter som vi gjør. Jeg vil anslå at 95% av møtene som holdes i Sareptaregi går i dundrende minus. Samtidig ligger kallet der: Fø mine lam. Vokt mine får. Fø mine får.
Ja, så reiser vi til ei bygd – selv om det nå bare skulle være ett Jesu får der. Så er det så forunderlig med Guds rike …..at Herren kaller ikke bare noen til å gå, men samtidig kaller han noen til å sende. Noen som ber og noen som gir…..for at Jesu lam og Jesu får skal få mat…. og nye vinnes for Guds rike.
Bilde: Adobe Stock
