”El cementerio de los predicadores” (predikantenes gravplass). Det er et av de sterke uttrykk som brukes om Spania. Vi sitter hjemme hos en evangelisk pastor i en av de større innlandsbyene i Spania. Han forteller om sitt land og sitt folk – folket med de harde hjertene. Han beretter om sterke møter med pastorer og misjonærer som hadde kommet til landet med store visjoner og drømmer om hva Gud ville gjøre i Spania. Dog ble det ikke slik som de hadde drømt om.
Og så ble så mang en predikant lagt i grav. Ikke rent fysisk, men likevel ble predikanten borte. Hans forkynnelse stilnet, hans vitnesbyrd ble brakt til taushet. Noen holdt ut i tre måneder, andre i seks. Andre igjen bøyde nakken og tjente noen små år, men så var også deres tjeneste forbi.
Det kan være mange grunner til at det ble som det ble;
– Mange tidligere predikanter kan med sorg se tilbake på ei tid der hvor samfunnet med Jesus i bønn og over en åpen bibel fikk stadig mindre plass i deres liv. Det var andre ting som fikk makt over hjerte og sinn.
– Noen gikk frimodig inn i tjenesten i eget navn og i egen kraft. Det ble lite eller ingen plass for Jesu navn og hans kraft i deres tjeneste.
– Andre kan si noe om hvordan mismotet la deres tjeneste i ruiner. I møte med de stolte og harde spanske hjerter var det tilsynelatende så lite som falt i god jord. Det var så få som kom til tro. Så lite å skrive hjem om i møte med et misjonsfolk som lengtet etter store nyheter fra misjonsmarken i Spania. Ingen synlige resultater. Og så kom mismotet sigende innover livet. Så mange anklager både innenfra og utenfra. Kanskje aller mest om egen udugelighet. Samtidig sjelden eller aldri en oppmuntrende tilbakemelding å få.
“Det er ingen plass det ligger så mange predikantkall gravlagt som her i Spania”. Det var vitnesbyrdet over en kaffekopp en iskald vinterdag ved foten av de snødekte fjell.
Han som bærer frem disse ord hadde selv forlatt sin tjeneste og sitt pastorembete. Etter mange slitsomme år som pastor i Madrid kjente han på trang til å skifte beite og by for å få ro. Skomakersjappa var allerede på plass. De første euroene seg sakte men sikkert inn, og kundekretsen ble stadig større. Hans predikantkall var lagt i grav.
Vår Gud er dog en Gud som vekker til liv – også av det døde. Gud angrer ikke sitt kall og sine nådegaver.
Han ser på oss. Og forteller stille. Tilbake blant ikke-troende venner og slektninger opplever denne pastor Guds ubegripelig omsorg for dem han er glad i. Selv har han lagt inn årene. Men ikke Gud. Om vi sover, så våker Han. Om ingen nød for våre nærmeste finnes i våre kalde og likegyldige hjerter, så banker Jesu hjerte i dyp kjærlighet for hvert eneste menneske i denne verden. Pastoren forteller stille om hvordan en av hans nærmeste fikk et nytt møte med Jesus. Deretter en til. Og enda en. I møte med hva Gud fikk gjøre inn i hans egen slekt ble noe vekket til live i hans indre. I en fornyet tillit til Guds makt våget han seg tilbake på talerstolen. I dag preker han hver søndag for 15-20 mennesker. Rundt halvparten av disse er egen slekt og familie som har kommet til tro.
Spania er hardt. Det er fryktelig hardt. Det legger heller ikke denne pastor skjul på.
Dog finnes det ikke et hjerte som er så hardt at Gud ikke makter å bøye det. Eller så kaldt at Gud ikke kan tenne det i brann.
Vår bibel tar oss med inn i møte med en profet som sendes til et folk med så harde hjerter. Når kallet om å gå bæres inn i denne profets liv, følges det ikke av veldige løfter om at store skarer skal komme til tro. Tvert imot. Stille og sterkt tegnes det et bilde av et folk som ikke vil høre, som ikke vil vende om, og som på ingen måte vil glede seg over profetens komme. Men også blant slike måtte Guds Ord forkynnes.
“Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg..” (2.Tim.1:6). Det er Paulus sterke ord inn i det liv hvor den nådegave som Gud har gitt ikke lenger er i bruk. Man skjønner at det er ord båret frem i smerte. Samtidig er det ord som oser av varme og omsorg i møte med hver eneste motløs tjener i Guds rike.
Det finnes en Gud som fortsatt har bruk for deg!
Jan-Tore Olsen
