Jeg har vært i Finnmark denne uka.
Ett av stedene som stod på reiseruta var Havøysund, nesten så langt nordvest man kan komme i vårt land. Her har hverken Sarepta eller jeg selv vært og hatt møter tidligere, men jeg kjente litt til et menneske som bor på øya. Hun fortalte at det ikke hadde vært møte på flere år i Havøysund, et sted hvor det bor rundt elleve hundre mennesker. De har imidlertid en flott, liten menighetssal som stilles til disposisjon for kristne organisasjoner, og det var bare velvillighet å møte da jeg tok kontakt med kommunen og kirkevergen. De skulle ikke ha ei krone i leie dersom det var noen som ville bruke salen til møtevirksomhet.
Noen dager før jeg reiste oppover fikk jeg følgende melding: «Æ glede mæ t d blir møte her».
Etter ei oppmuntrende bibelhelg i Alta Frikirke, satte jeg kursen videre nordover etter gudstjenesten på søndag. Kvelden i forveien hadde det gått et stort sørpeskred i Bakfjorden, bare noen mil før Havøysund. 4 biler var tatt i raset, og veien stengt på ubestemt tid. Jeg overnattet imidlertid hos gode venner i Snefjord, bare noen kilometer fra rasstedet. Her hadde jeg en meget trivelig kveld, før jeg satte kursen videre mot Havøysund. Veien var blitt åpnet igjen, og det var kolonnekjøring noen timer i døgnet de siste 3-4 milene til Havøysund.
Møteplakat var hengt opp på stedets butikk, og delt på den norske kirkes lokale facebookside. Menighetssalen var oppvarmet og klar. Flere hadde vært i bønn for samlingen, og i løpet av ettermiddagen hadde man fått innby enkelte mennesker til møtet på kvelden.
Det kom ett menneske på møtet. Et menneske elsket og skapt av Gud. Og møte hadde vi. Med sang og forkynnelse. Og god tid til samtale. «Du er hjertelig velkommen tilbake, men om du ikke kommer igjen, så forstår jeg det så godt», var noe av det siste som ble sagt.
Setningen har fulgt meg de siste dagene; «om du ikke kommer igjen, så forstår jeg det så godt…» Det var noe sårt over det. Men slik tenkes det nok mange steder. Ofte er det lite frimodighet til å be om tilreisende predikantbesøk når man bare vet om noen få stykker som har trang til å høre Guds ord. Så våger man knapt å spørre. Og så forstår man det så godt når predikanter heller reiser til steder med flere tilhørere. Samtidig må det være sårt når kristne organisasjoner ikke lenger vil prioritere besøk i den bygda eller byen man bor i.
Hun som hadde gledet seg til møte i Havøysund kom ikke. Hun måtte på besøk til sin mor som bor noen timer unna, og som ikke var i form. Og så nådde hun ikke tilbake til møtet.
Mon tro hvor mange nye år hun må vente før det blir møte igjen i Havøysund.
Jan-Tore
