Enhver spanjol vil tilgi deg om du ikke har hørt om byen Móstoles. Med sine drøyt 200 000 innbyggere er den på størrelse med Trondheim. Til forskjell fra de fleste andre spanske byer (og trønderhovedstaden) har den ingen storslåtte katedraler eller gamle borger.
Før jul fikk vi tips om at en familie som tidligere hadde vært i en luthersk kirke i Sør-Amerika hadde flyttet til denne store forstaden som ligger en liten time med lokaltoget fra Madrid. Vi kommer dit kvelden etter kvelden, Helligtrekongersdag, som i Spania er en av de største høytidsdagene og tradisjonelt dagen spanjoler åpner julegavene. Jeg har hatt kontakt på melding i forkant og vet at vi er velkomne, selv om det er lørdagskveld og siste frihelg før skolen starter opp igjen etter ferien.
For femti år siden var Móstoles en landsby med 4000 innbyggere. I dag er den en av de største spanske pendlerbyene. Boligblokker på 12 etasjer står sirlig oppstilt på begge sider av gaten vi har fått oppgitt som bostedsadresse.– Dette er jo rene Legoland!, humrer Felipe med blikket løftet på høyblokkene idet vi trasker over den siste fotgjengerovergangen, eller «cebra» som de hvite stripene kalles på spansk. Byen Móstoles har kanskje ingen store attraksjoner, men skårer i følge statistikken høyt på trivsel, trafikksikkerhet og skoletilbud.
Over havet. Vi tar heisen opp i 9. etasje og blir møtt av en kvinne som viser seg å være datteren til kontakten vår. Inne i den trivelige leiligheten er det flere som vil møte oss. Unger kommer løpende fra ulike kanter og vil hilse på gjestene. Fem barn og tre mødre har samlet seg hos bestemor denne lørdagskvelden. Sistnevnte som er i midten av femtiårene forteller om hvordan hun kom til Spania alene for mer enn 20 år siden. Mannen og barna ble igjen i den lille landsbyen oppe i Andesfjellene. Når hun hadde spart opp nok midler, tok også de fem barna turen over havet. Skjønt nå var de blitt tenåringer. Siden har de bodd her i utkanten av hovedstaden. Barna har blitt voksne, fått jobb og egne familier. Alle har bosatt seg i nærområdet.
Et gammelt album. De tre døtrene husker alle glimt fra menigheten i hjemlandet. De forteller om norske misjonærer som kanskje kunne være litt rare (og høyvokste), men som de husker med positivt fortegn. Den yngste av døtrene var bare seks år da den lutherske kirka ble reist i bygda. Hun minnes hvordan hun sto i en lang kjede av barn og sendte videre murstein på murstein som til slutt nådde fram til tomta der den vesle kirkebygningen ble reist på dugnad. Bestemor går bort til bokhylla og finner fram et gammelt album. De gamle fotografiene framkaller minner. Om julefest, bursdager og søndagsskole i mursteinsbygningen med kors på taket.
Fra en tid. Før vi leser sammen fra Bibelen, synger vi.
Jeg vil synge en sang om ham som endret mitt liv
Jeg vil synge en sang om ham som forvandlet meg
Jesus, min trofaste venn
Han er Gud, Han er konge
Underveis i sangen blir øynene blanke hos den eldste av søstrene. Når sangen er ferdig spør hun om vi kan synge den en gang til. Det har gått over 15 år siden sist hun var med og sang den.
Etter at vi har sunget den kjente sangen for andre gang, kikker den sju år gamle sønnen opp på mora:
– Den sangen var så fin, så jeg måtte gråte litt jeg også!
En annerledes konge. I bibelstudiet denne kvelden leser vi fra Matteus’ beretning om det ressurssterke reisefølget fra Østen som etter en lang reise endelig finner kongen de har lett etter. De faller på kne, hyller ham og gir det vesle barnet gaver. Det er ingen gullkrans på hodet som venter barnet i krybben. Og purpurkappen han skal kles med drøyt tretti år senere, er ikke ment som en hyllest (Johannes 19,2). Jesus vil være vår frelser og vår konge. Ønsket om å være konge i eget liv ligger dypt i oss alle. Er vi villige til å knele og gjøre ham til den eneste kongen i våre liv?
Etter delingen av Ordet, fortsetter praten. Bestemor i huset setter fram kongekransen, et bakverk formet som en kongekrone. Den er dekorert med «edelstener» av gresskar og appelsinskiver i kandisert form.
Inne i den tradisjonsrike kaken er det gjemt en liten figur. Etter tradisjonen får den som finner figuren i sitt kakestykke kjøpe kaken neste år.
Det er en av Sareptas utsendte som finner figuren.
– Da sees vi i alle fall om et år da?
– Om et år? Dere må jo komme tilbake på besøk før det!, er tilbakemeldingen på det forslaget.
Kanskje vil også mannfolkene i familien ha mulighet til å være med. De var opptatte i kveld.
Vi håper å vende tilbake til Móstoles i slutten av februar. Vær gjerne med og be om at familien kan finne veien tilbake til kongen med tornekransen.