Bilen er parkert i ei trang gate i utkanten av Granada. I det bildørene åpnes og vi stiger ut, slår den umiskjennelige duften av marihuana mot oss. I gata står en høyreist nordafrikaner og venter på oss. Han lyser opp når han ser oss, ønsker oss varmt velkommen og leder oss inn i ei slitt boligblokk. På vei opp trappene kjennes lukten av marihuana enda sterkere. Første gang jeg var her noen år tilbake i tid, tok jeg drosje fra sentrum av Granada. Drosjesjåføren satte meg imidlertid av flere kvartaler unna. Han nektet å kjøre helt frem, og prøvde å unnskylde seg så godt han kunne. Forklarte at det var et svært belastet område. At det knapt nok var politi som våget seg inn. ”Jeg tar ikke sjansen på å få en pistol rettet mot tinningen”, var hans enkle forklaring.
I kveld er det avtalt husmøte. Vi er på utreisehelg fra Centro Sarepta. Det er med forventning at vi stiger inn i ei lita, men koselig leilighet. Her bor et kristent ektepar, hun fra Spania, han fra Marokko. Vi har lært dem å kjenne som gode venner. Han har vært på bibelkurs på Centro Sarepta flere ganger, hun kom for første gang på bibelkurset for spansktalende forrige sommer. Han har vokst opp i et tradisjonelt muslimsk hjem nord i Marokko. Hun kommer fra en svært tradisjonsbundet katolsk familie hvor det i følge henne selv var og fortsatt er mye avguds- og helgendyrkelse.
Midt i den lille stua står et stort bord. Her blir det etterhvert satt frem tapas og grønn te. De forteller begge om sin vei til personlig tro på Jesus, og om livsforvandlende møter med Israels Gud. Det er sterke historier som fortelles, og vi gripes av deres vitnesbyrd. ”Han har gjort store ting mot oss”, sier hun igjen og igjen. Han skildrer disse Guds gjerninger på en måte hvor Jesus sitter igjen med all ære. Det er vitnesbyrdet om hva Jesus har gjort, som går over hans lepper. ”Det var ikke jeg som kom til ham. Det var han som kom til meg”, sier han.
Midt i møtet høres et voldsomt smell. Som om noe eksploderer. Noen minutter senere blir det bekmørkt i leiligheta. Ekteparet som bor her forklarer at når politiet har razzia, så mørklegges ofte hele boligblokker. På denne siden av byen dyrkes det marihuana inne i flere av leilighetene. Også i boligblokken hvor vi sitter, ifølge de vi er på besøk hos. Vi forstår at politiet sannsynligvis har sprengt seg inn i ei leilighet rett i nærheten, men vår oppmerksomhet er et helt annet sted. Det tennes noen stearinlys og henges et par hodelykter i lysekrona i taket. Det er akkurat nok lys til at vi fortsatt kan se teksten i biblene som ligger åpnet i våre fang.
Det er et underlig husmøte vi får være med på. Etter at vi har blitt tatt med inn i de aktuelle forhold i Nord-Afrika, så dreier samtalen mer og mer over mot det personlige forholdet til Jesus. Det veksler mellom tårer og latter, og den enkelte av oss får dele erfaringer fra troens liv og løfte frem bibelvers som har blitt til hjelp i ulike faser av livet. Spørsmål stilles, og svar gis. Ikke på den måten at en norsk misjonær sitter og svarer, men ved at vi alle sammen får lov til å dele med hverandre.
Kvelden avsluttes med ei bønnestund, før vi reiser oss for å gå. ”Me encanta! Me encanta! Me encanta!” (Jeg elsker dette!), sier han mens vi er i ferd med å ta avskjed. De går i ei evangelisk kirke her i Granada, men han forteller at det er uhyre sjelden at de samles i et hjem på denne måten hvor de får samtale om troens liv over en åpen bibel. ”Esto me encanta!”, sier han enda en gang.
Vi ser på klokka. Vi har snart vært samlet her i fire timer. Planene om å stikke innom gamlebyen i Granada, som forøvrig er en av de aller vakreste i Spania, på vei hjem etter møtet. Da måtte vi ha brutt opp tidligere. Men ingen av oss kjenner på skuffelse over det. Klokka er nå over midnatt og vi er tilbake i leiligheten vi har leid for natta. Under en stjerneklar himmel sitter jeg ute på terrassen og dveler ved det vi har fått oppleve. En svært innholdsrik dag er til ende. Vi har hatt kjempeflott vær i Sierra Nevada tidligere i dag, hvor vi har stått på slalåm i tre tusen meters høyde. Det var en fantastisk opplevelse. Samtidig kjenner jeg på at det vi har fått være med på nå i kveld, har vært noe helt spesielt. Det ble et husmøte vi sent kommer til å glemme.
—
”Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det blev for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. Og på den dag som jeg skaper, Sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham.” (Malakias 3:16-17)
Jan-Tore Olsen
