Helvete – et smertefullt lærepunkt

«For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion.», sa Kristian Schjelderup som svar på Ole Hallesbys  berømte tale fra 1953.

«Det er vanskelig å se for seg at en allmektig Gud ved tidens ende skal gi slipp på noen av sine elskede skapninger.», sa Sunniva Gylver i Dagen 02.02.24.

«Du skal ikke dø!» sa slangen til Eva i rundt 4000 f.Kr.

Alt er varianter av samme synspunkt.

Jo, dette lærepunkt er smertefullt. Virkelig! Og det er gjenstand for å skape frykt. Bare å skrive dette, gjør vondt. Så vi skal behandle det med skjønnsomhet. Men det er ikke rett å fornekte, fortie eller forandre dette budskap. Da svikter vi hverandre.

Det er nemlig ikke vi som bestemmer innholdet av evigheten. Det er det Gud som gjør, og han har sagt ganske mye om det. Hvor mye vi enn fornekter det, så vil vi alle møte en av de to evigheter som Bibelen taler om.

Det er bedre å lese det, og søke omvendelse og tro slik Guds Ord viser oss. Gud har ordnet en sikker frelse. Det er mulig å eie visshet om sitt håp, men det får vi ikke behandlet her. Rom 5,2.

Mange steder i det Gamle Testamentet møter vi en Gud som blir vred. GT er historien sett med Guds øyne. Da ser ting ofte veldig annerledes ut. I lys av det vi leser, skjønner vi hvorfor Gud blir vred. Vi opplever den som rettferdig. Ja, vi forundres over at han ikke tidligere har grepet inn! Slik vil straffen som Gud gir ved den endelige dom, være helt ut rettferdig for enhver.

Helvetes ild som vi hører om i Matt 5,22 er at Gud er nær i sin vrede og dom. Det er altså ikke et sted Gud ikke er. Helvete er ikke fravær av Gud. Ilden er uttrykk for Guds nærvær, men i hans vrede. Et menneske som ikke er omvendt til Gud, er under Guds vrede allerede nå. Men Guds langmodighet gjør at den ikke føles og kjennes. Det er en Gud som venter med sin vrede, og som ønsker at alle skal komme til omvendelse.

I helvete vil det være annerledes. Da vil Guds nærvær oppleves og føles. Men det vil ikke være godt, for det er et nærvær av en brennende vred Gud, uten mulighet til frelse.

Det er forferdelig å havne i den levende Guds hender (Heb 10). Ilden er i Bibelen et gjennomgående bilde på Guds vrede. Gud er i sin vrede en fortærende ild. Ildsjøen (Åp 20,14-15) er uttrykk for denne vrede.

Helvete er ikke at djevelen får fritt spillerom til å plage oss. Han er selv i pine her. Det er djevelen dette sted er beregnet for (Matt 25,41) som straff for all sin forførelse av jorden.

Vi ser flere steder at Gud kan bli brennende vred (2.Mos 32,12). Hans vrede kan opptennes (Sal 2,12). Den rike mann opplevde en intens hete, og ropte at han pines svært i denne heten (Luk 16,24.) Han er ikke lenger rik. Men han er bevisst, og han er ikke tilintetgjort.

Også de som er døde i vantro, skal oppstå. Det skal være en oppstandelse til dom (Joh 5,29).

Bibelen sier ikke mye hva helvete består i, rent konkret. Det sies mer om himmelen. Men Bibelens advarsel er så tydelig, at vi umulig kan se bort fra det uten å gjøre Gud til en løgner. Det er ikke uten grunn Gud sender sin sønn til jord! Det er heller ikke uten grunn at denne sønn får navnet Jesus, som betyr frelser. Han er kommet for å frelse oss fra Guds vrede.

Så brukes «kjærligheten» som argument mot Guds ord om dommen. Men det er godhet å være rettferdig. Mennesket har av naturen ingen gudsfrykt, og skjønner seg ikke på alvoret av synd. Det har derfor vanskelig for å forstå hvordan Guds evige dom kan være rettferdig. Men det er ikke kjærlighet og la den skyldige gå fri. Det er ikke rett overfor den som er blitt rammet av synden. Og den som dypest sett rammes av vår synd, er Gud.

All vår synd la Gud på sin egen Sønn. Det er en ufattelig kjærlighet vi ser på korset. Gud tømmer der all sin vrede over Jesus.

Og når mennesket likevel ikke vil la seg forsone med Gud, men velger avguden framfor Gud, sine gjerninger framfor Jesu frelse, synden framfor forlatelsen. Da bør det mennesket skjønne at det vil være rettferdig å møte Guds dom.

Egentlig er det forunderlig at det går an å bli frelst, som om ingen synd var gjort. «Og jeg ble tilbake!», forundres Esekiel etter at Gud har dømt Israel (Esek 9,8). Og slik skal den bli forundret som helt ufortjent, alene ved troen på Jesus, fikk gå fri i dommen.

Dette er virkelig den mest forunderlige av alle Bibelens lærdommer. Vi frelses helt reelt ved troen på Jesus. Det er ikke læren om Guds straff som er vanskelig å forstå, men læren om Guds frifinnelse ved troen på Jesus.

Så skal frykten som dette lærepunkt likevel skaper, drive oss til Jesus. Vi skal søke ham i omvendelse og tro. Her hos Jesus blandes frykten sammen med glad frimodighet og håp. En forunderlig blanding! «Tjen Herren med frykt, og juble beven!» (Sal 2,11). Da blir det en sunn og konstruktiv frykt.

Denne frykt skal drive oss til Ordet, så vi søker forkynnelse og veiledning fra Gud. Vi skal ha i oss en frykt for å falle fra. Og ønsket om å høre Ordet, skal drive oss til den kristne forsamling. Og så skal denne frykt drive oss til å vinne mennesker for Gud. Også her drives vi av to motorer. Både frykt og kjærlighet.

«Da vi kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker», 2. Kor 5,11. og «Kristi kjærlighet tvinger meg», 2. Kor 5,14.

Når vi skal tale skjønnsomt om helvete, så skal vi altså ikke gjøre det utydelig eller endre det til noe annet. Men vi skal gjøre som Bibelen: Vi skal legge trykket på Jesu frelse.

Ole Andreas Meling