På Centro Sarepta fikk vi nylig ta imot en feltprest-gruppe fra Ukraina. Tre av de som deltok på konferansen tjenestegjør blant soldatene som kjemper for å frigjøre landet sitt.
Foreningen som sto for denne konferansen er ikke en del av hæren, men ønsker å være en sivil støttegruppe. Flertallet av foreningens medlemmer er ukrainske statsborgere bosatt i andre europeiske land hvor de har sivile jobber. Foreningen jobber blant annet for å kurse flere feltprester til en krig som kan bli langvarig. I tillegg til drøftinger av strategi for det videre arbeidet, var det også satt av tid til forkynnelse og bønn i programmet. Konferansen ble innledet og avsluttet med sju støt i sjofaren, det jødiske blåseinstrumentet som både kan symbolisere sorg og seier.
Bakgrunnen for at foreningen kjente til Sarepta og ønsket å leie lokalene våre, var deltagelsen til flere ukrainere på årets påskeleir. Årets feltprest-konferanse var den første av sitt slag utenfor Ukrainas grenser. Tidligere har de hatt flere årlige samlinger i hjemlandet, men de siste årene har det vært umulig av åpenbare grunner. Fram til 2021 var feltprestene i Ukraina sivile prester og pastorer som tjenestegjorde frivillig. Nå er det en egen avdeling under hæren.
Flere av feltprestene i den ukrainske hæren har de siste ukene vært i Storbritannia. Mens medsoldatene har fått trening i bruk av nye våpen, stridsvogner og artilleri, har feltprestene fått kursing av sine britiske kolleger i hvordan de praktisk kan drive sjelesorg på slagmarken. Tre av disse tok turen til Spania og Sarepta før de skal reise tilbake til krigen.
Vladi er en av dem, sammen med Valeri som er president for foreningen, sitter han med en kopp kaffe og ser utover Sarepta-hagen hvor det nysådde gresset har vokst kraftig etter de siste dagene med regnvær. På bordet ligger det biter av ukrainsk, mørk sjokolade på et krøllete flak av aluminiumsfolie.
Valeri er i dag pensjonist, men han har bak seg en lang karriere som helikopterpilot i forsvaret. Tidlig på 80-tallet var han en av de mange som ble sendt til Afghanistan fra det som den gang var Sovjetunionen. Sammen med titusenvis av sovjetiske soldater skulle de hjelpe den kommunistiske regjeringen i Afghanistan med å bekjempe mujahedinene som på sin side var støttet av Pakistan og USA.
Valeri fløy helikopter i fjellområdene nær grensen til Pakistan, det samme området hvor USA mange år senere skulle jakte Taliban og al-Qaida. Oppdraget gikk ut på å finne grupper av geriljasoldater på motorsykler – og drepe dem. Etterpå var oppgaven å lande helikopteret slik at soldatene han hadde med seg kunne søke gjennom eiendelene til de drepte, på jakt etter våpen eller andre verdier.
Men en dag brakte en soldat tilbake noe uvanlig for å dele med sin overordnede. Det var en bok skrevet på russisk. Tittelen på forsiden var «Det nye testamente». Valeri bladde gjennom sidene. Dokumentene inne i boken avslørte at boken tilhørte en pakistansk offiser. Han skjønte at denne boken kunne han ikke ta med seg tilbake til Sovjetunionen. Så da han skulle reise hjem, gjemte han boken i kisten til en død soldat.
Flere år senere, etter Sovjetunionens fall i 1991, kom Vladi over boken igjen hjemme i Ukraina. Han begynte å lese, og etter en tid bestemte han seg for å forlate hæren og i stedet vie livet sitt til Jesus. Valeri tror at den pakistanske offiseren som ble drept den dagen, døde mens han ba for sine fiender i helikopteret.
Vladi har på sin side vært pastor i mange år. De siste årene har han vært en del av den profesjonelle feltpresttjenesten i hæren. Han tar fram mobilen og viser en video han tok i slutten av desember fra utkanten av Bakhmut, åstedet for det blodigste slaget så langt i krigen. Titusenvis har mistet livet på begge sider. En annen video av nyere dato er fra en mindre landsby hvor han sammen med medsoldater forsøker å hente ut sekker med poteter fra et forlatt hus. Stemmen i videoen snakker med hviskestemme. I bakgrunnen høres lydende av smatrende maskingevær. Fra hagen på Centro Sarepta er det eneste vi hører sangen fra svarttrosten som sitter borte ved sitrontreet.
Oppgavene som pastor blant soldatene er sammensatt. Det viktigste Vladi kan gjøre er å bringe håp. Mange av soldatene har ikke militær bakgrunn, noen er svært unge. Ingen av dem ønsker å dø. Vladi forteller at han har noen uker igjen av permisjonen før han igjen må melde seg til tjeneste.
– Det mest utfordrende for en soldat er å bevare sin menneskelighet. Vi gjør alt vi kan for at de skal bevare sin sjel.
(Illustrasjonsbilde: Adobe stock)
