Guds engler i Älvdalen

«Da får du ha god reise!» Det er torsdag kveld kl sju.

Fred Ivar Opigård har vært med å kikke på bilen. Det var en av de gode bekjentskaper jeg fikk mens jeg ventet på at dynamoen skulle bli sendt til Alta. Rastløsheten og heimlengselen var vokst seg så stor de 5 dagene, at jeg lot meg friste til en litt farlig snarvei. Vi målte at dynamoen ikke var helt dø, skiftet batteriet og ba til Gud. Varsellyset hadde jo heller ikke lyst for at bilen ikke lader. Dynamoen tok jeg med meg i bilen. Så la jeg endelig ut på turen hjem. 2700 km lå foran meg.

Etter under en time tennes et varsellys på dashbordet. Bilen lader ikke. Da hadde jeg kun 27 timers kjøring igjen. Skal jeg snu? Jeg velger å stanse i Kautokeino. Kjøper det den siste strømmåleren de har i hylla på bensinstasjonen, og måler ladingen. Spenningen er 12,8 Volt, og den stiger sakte når jeg har lyset av. Det går nok bra. Men det vokser fram en liten uro. Nok til at jeg ikke klarer å glede meg riktig over den høstfargede Finnmarksvidda. Foran meg vokser det en gyllen måne, større og vakrere enn jeg noen gang har sett. Over meg danser nordlyset. Inni meg vokser uroen. Skal jeg snu?

Jeg valgte å kjøre. Fred Ivar ringer. Han var blitt litt mer bekymret. «Jeg tror du bør kjøre innom Luleå. Det er sikkert noen der som kan hjelpe med å skifte den dynamoen». Jeg skal vurdere det, svarte jeg.

Bilen går fint. Jeg sparer på fjernlyset, og bruker mest nærlys på kvelden. Det er godt nærlys på bilen. Finner et sted og overnatte. Jeg måler strømmen på bilen. Jeg har gjort det omtrent en gang i timen til nå. 12,5 V. Den har sunket litt til.

Bilen starter fint neste morgen. Så kommer jeg til Luleå. Det er en liten avstikker. Men jeg tenker på all den tid dette vil ta. Det vil ganske sikkert være lang ventetid på verkstedet. 12,4 V. I dagslys bruker ikke bilen mye strøm. Hjemlengselen vant igjen. Det har jo gått godt til nå. Jeg snudde, og fulgte GPSen sørover i Sverige. Det var en dårlig beslutning.

Jeg får en ny sjangs til å stanse i Umeå og i Sundsvall. Men nå begynner det å bli sent, og verkstedene stenger snart. Ja, da var den muligheten forspilt.

Turen fortsetter vestover. Jeg stoler på GPSen. Plutselig kjører jeg litt for langt. Men GPSen finner ny rute. Den er stilt inn på raskeste veg hjem. De leder meg inn på stadig mer forlatte steder. 11,9 V. Det var litt bekymringsfullt. Våger jeg å stanse bilen? Da vil den kanskje ikke starte igjen. Og nå kommer snart kveldsmørket, og jeg må bruke mer lys. Stressnivået begynner å bli ubehagelig. Jeg lar den stå litt på tomgang, og det øker til over 12 V. Hopper over å fylle drivstoff, og kjører.

Nå er det tett skog så langt øye kan se. Hvorfor fylte jeg ikke drivstoff? Det er jo ikke mange bensinstasjoner her. Heldigvis kan GPSen også vise veg til nærmeste bensinstasjon. Men, ikke her. Telefonen virket ikke her i Sveriges dype skoger. Jeg kjører, som i blinde. Håper å se noe som minner om sivilisasjon. «Älvdalen 16 km».

Jeg når Älvdalen kl kvart på ni. Et kvarter før butikken stenger. Nå er det nesten ikke lys igjen på bilen, og jeg må kapitulere. Jeg når ikke fram uten å skifte dynamo. Jeg lar bilen stå med motoren på. Stanser jeg den, vil jeg ikke få startet den. Jeg springer inn på nærmest butikk og spør om det er noen som kan hjelpe meg å skifte dynamo. Men ingen som jobber der bor i Älvdalen, så de kan ikke hjelpe. «Det er en Ica butikk rundt hjørnet», spør dem, sier de. Jeg spurter videre. 10 minutt til de stenger. Her er det litt mer hjelp å få. De ringer noen bekjente, men dessverre. Ingen kunne hjelpe.

Siste mulighet. Hotellet. De har åpent lenge. Med stadig mindre håp, ringer jeg på bjella i resepsjonen. «Kjenner du noen som kan hjelpe med å skifte en dynamo?» Han tar telefonen. Gir meg et kart. Kjør dit, så kanskje de kan hjelpe.

Med stor undring kjører jeg til en rotete verkstedshall. Det er lys der inne. Og så møter jeg 3 ungdommer som holder på å mekke bil. 11,6 V. Nei, den lader ingenting, sier den ene. «Men jeg har en generator med, kan dere bytte den!» Jeg har lært meg nå at generator er det svenske ordet for dynamo.

Klokken er kvart over 9 på kvelden da disse ungdommen går løs på bilen. Jeg kjenner mer og mer på at Herren har ledet meg denne kvelden. Ikke GPSen. Hvor finner jeg noen som begynner å reparere en bil sent en fredagskveld?

Det var svært vanskelig å få av dynamoen, og det krevdes spesielt utstyr. Alt var rustet fast. Vi hadde ikke fått det til om vi hadde prøvd på det torsdag kveld på gårdstunet til Fred Ivar.

Men gleden skulle snart bli til bekymring igjen. Viftereima røyk. En dynamo virker ikke uten viftereim. Hvor i all verden skulle vi få tak i viftereim? Så da måtte jeg vel legge meg inn på hotellet her i Älvdalen og vente en liten uke på ny viftereim! Bilen hadde jo verken varme eller lys. Tanken var ikke lystelig. Men hvis det var Herren som ledet meg hit, hvorfor ordner han det ikke skikkelig? Jeg ble litt anfektet over det.

De leter rundt i verkstedet, men finner ingen viftereim. «Jeg stikker hjem og ser i garasjen min, sier den ene ungdommen». Etter en liten stund kommer han tilbake. «Hva for tur du har!» I hånden har han en viftereim, 3 mm kortere enn den som er på. Det må vi klare. Forunderlige Gud!

Men snart blir jeg igjen mismodig. Etter å ha prøvd og prøvd, så gir de opp. De 3 millimetrene var visst 3 for mye. Den vil ikke på. Men jeg kjente etterhvert en stor ro for at dette var Guds ledelse. Da vil det gå. Så jeg sier frimodig til dem. Prøv en gang til! De smiler litt mot meg, og går løs på det igjen. Jeg ble faktisk ikke overrasket når de sa. «Der gikk det!» Bilen var i orden!

Forresten sier han. Det dekket vil ikke holde helt hjem! Han peker på et dekk som var blitt alt for slitt etter turen. Nok en gang takker jeg Gud. Vi bytter det med reservehjulet.

Vi får etterhvert en god tone med ungdommene. Jeg forteller hva jeg gjør. «For meg er dere et stort bønnesvar. Dere er Guds engler, for meg!» «Engler eller flaks?», svarer den ene litt tvilende.

Så kjører jeg videre. Inn på små grusveger som GPS sier er raskeste vei hjem. Det er godt jeg ikke fikk motorstopp her!

En liten ripe i lakken må jeg likevel gi til ungdommene. De hadde glemt å teite mutrene på dekket de skiftet, så det holdt på å dette av på motorvegen mot Oslo. Men heldigvis fikk jeg oppdaget det i tide.

Dette skrives godt og trygt hjemme hos min gode kone, med kaffe og sjokolade.

Ole Andreas Meling