I går kveld fikk Centro Sarepta fire nye gjester. Anne Sofie og Ståle Tønnesen kom i ni tiden, og vi fikk en hyggelig bli-kjent-stund sammen rundt et lite, enket måltid før de tok kveld. Marit og Petter Lid hadde en 15 timers lang tur bak seg, og var temmelig segne da de kom inn døren nærmere midnatt. Regnet bøttet ned da de steg ut av bilen, så de rakk å bli temmelig våte bare på de få meterne fra bilen til døren.
Da jeg i dag møtte dem ved frokostbordet, forventet jeg mest å se fire halvsøvnige og slitne mennesker, men forventningene innfridde ikke. Ute hadde himmelen antatt en kjærkommen blåfarge, og de nyankomne var klare til å starte oppholdet med å komme seg ut til nye inntrykk og opplevelser.
Vi bestemte oss for å reise til Minnekirken ved Solgården for å være med på gudstjenesten der. Det var et godt valg. Presten snakket om de to kvinnene Maria og Elisabeth som begge var barnløse. Den ene fordi hun var for ung og ikke hadde en mann. Den andre fordi hun var for gammel og ikke var fruktbar. Begge var i en situasjon der det ikke var forventet at de kunne få barn. Mission impossible. Men ingen ting er umulig for Gud. Da Herrens engel kom til Maria, fikk hun høre disse ordene:
«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.»
Det barnet Maria bar, skulle en gang bære henne. Den frelseren hun forløste til verden, var han som forløste henne til det evige livet. Og den nåden Maria fant, er også tilgjengelig i dag. Det er ingen ting som er bedre i livet, enn dette å få være under Guds nåde. Det som er umulig for mennesker, er ikke umulig for Gud. Nåden er å finne også i dag. For deg og meg.
Etter gudstjenesten tok vi oss tid til en spasertur i sansehagen til Solgården. Jeg har bare tre ord å si om den: Vakkert, vakkert og vakkert. Kommer det noen andre ruslende, er sjansen stor for at det er nordmenn, og da er det lett å våge seg på å si noen ord også. Det fikk jeg anledning til flere ganger i løpet av den korte tiden vi var der. Det er noe forunderlig over hvor hyggelige vi nordmenn er med hverandre når vi møtes i utlandet.
Timene gikk fort, og da følget ønsket en tur til Villajoyosa for lunsj, var jeg mer enn parat til å kjøre dem dit. Fremdeles er jeg ganske fersk som sjåfør på Spanias veger, så jeg lener meg på Google Maps trygge stemme. «Om trehundre meter, ta andre avkjøring i rundkjøringen.» «Om firehundre meter, kjør ut på rampen til høyre.» Selv om jeg har vært der noen ganger nå, kjennes det litt ekstra trygt å få høre at det en tenker selv er rett.
Vi kom oss velberget frem, og fikk både spasert litt langs strandpromenaden, og spist en lettere lunsj sammen på en av uterestaurantene. Og endelig, – endelig, kunne vi sitte UTE og nyte maten. Ja, jeg tror til og med jeg har fått en anelse farge i kinnene, og det er jo litt stas å kunne komme hjem med synlig bevis på at en har vært på et litt sydligere sted.
De nye gjestene skal være her i to uker. Den første får jeg ha sammen med dem før jeg skal hjem igjen, og tiden vi har hatt sammen i dag forteller meg at vi har gode dager sammen i vente. Jeg gleder meg!
Av Siv-Merethe Myhr
