Rundt oss kneiser store lagerbygninger. Ikke langt unna durer den jevne basstonen fra bilene som suser av gårde på autostradaen. Bortsett fra denne lyden er det stille denne søndags formiddagen der vi kjører gjennom et industriområde i utkanten av den katalanske hovedstaden. Etter litt leting finner vi turens mål, Reto Barcelona.
Sarepta har i lengre tid hatt kontakt med Reto, en organisasjon som har hjulpet tusenvis av mennesker ut av rusmisbruk. Behandlingstilbudet deres er frivillig og finansieres gjennom drift av gjenbruksbutikker samt at de tilbyr ulike transport- og flyttetjenester. Sarepta har ved flere anledninger besøkt og undervist på sentrene. Lederen for Reto har også vært på Centro Sarepta og talt på misjonskonferansen i 2020.
For min del er det første gang jeg får være med på en gudstjeneste i Reto-sammenheng. Restriksjonene om avstand gjør at forsamlingen er noe mindre enn vanlig. I denne menigheten er mennene i flertall, men det er også flere kvinner og barn til stede.
Talen er sentral, det undervises med utgangspunkt fra både Det gamle og Det nye testamentet. Det er likevel sangtekstene jeg husker best etter denne formiddagen. Flere av dem er nye for meg, og jeg noterer diskret ned noen av sangstrofene. En liten hærskare av kassegitarer akkompagnerer lovsangen.
Min trofaste hjelper. En av sangene kjenner jeg igjen. Tekstforfatteren er honduraneren Renan Carias. Han vokste opp i en fattig familie utenfor hovedstaden Tegucigalpa. Faren forlot ham da Renan var fem år gammel, senere fikk han høre at han var resultat av utroskap.
Som tenåring livnærer Renan seg som artist på ulike utesteder i millionbyen. Og sammen med de andre bandmedlemmene får de stadig flere oppdrag. Med populariteten og pengene kommer også rusmisbruket. Samtidig vokser hatet mot faren som forlot ham, og hjemme sitter ei mor alene med den yngre søstra, fortvilet over en sønn som hun aner er på ville veier.
På videregående går det dårlig med Renan. Kokainen gir en kortvarig følelse av lykke. Skoleresultatene peker stadig nedover. Han må ta andreåret om igjen etter å ha strøket på flere eksamener. I en skoletime hvor læreren aldri dukker opp, deler en klassekamerat evangeliet med den unge studenten. Så skal det ta over et år fra denne første gangen han får høre om en himmelsk far som elsker ham, til han hjemme på gutterommet med en gråtende mor i stua og med tanker om å gjøre slutt på sitt eget liv, tar i mot Jesus.
Mange år er gått siden Renan forlot rusen og begynte sitt virke som pastor og sangevangelist i Sør-Amerika. Sanger som «Dekk meg under dine vinger» og «Fred i stormen» synges stadig av mange kristne i evangeliske kirker både der og her i Spania. Denne formiddagen synger vi «Trofaste hjelper», en sang Renan skrev etter inspirasjon fra Salme 23 i Bibelen.
Berger den fortapte. Jeg ser rundt meg der jeg sitter. Familiebakgrunnene er nok forskjellige. De fleste sitter her fordi de deler en forhistorie med rusmisbruk, men mye viktigere, de har fått et helt nytt liv, slik også Renan fikk oppleve det. Sangen her på Reto er mektig, det synges inderlig, uten å virke påtatt. Også i dag er vi mange som får erfare, rusmisbrukere eller ikke, at Gud er en som kan bryte lenker og gjøre fri.
Den tidligere rusmisbrukeren Renan Carias beskriver det slik i sangen om hyrden som kom ham til unnsetning og med si kraftige hand ville berge det som var fortapt (min oversettelse):
Når jeg vandrer i mørke daler
og fortvilt leter etter en utgang
da tar han alltid hånden min
og leder meg til lyset.
Han er min Herre
min trygge og trofaste hjelper
Jeg mangler ikke noe
Ved hans nåde har jeg seier
For han er min hyrde
Se videoklipp fra Reto Barcelona:
