Elever fra Strandhem bibelskole i Sverige har de siste dagene hatt base på Centro Sarepta hvor de har bidratt på ulikt vis både i diakonalt og evangelisk arbeid. Vi er svært takknemlige for besøket og håper de vil komme igjen også neste vinter. Dagen før avreise holdt de konsert i en av landsbyene her i Valencia-regionen. Takk til deg som var med å be for arrangementet. Her følger en liten rapport fra denne dagen.

Lokalet. Klokken ni på morgenen setter vi kursen oppover mot fjellene. På 400 meter over havet ligger landsbyen med sine store tekstilfabrikker i utkanten av bebyggelsen. Om du søker i google eller i offisielle lister, finner du ingen evangeliske kirker registrert her oppe. Kirken vi skal besøke har ikke noe ruvende spir eller vakre utskjæringer. Den holder til i en kjellergarasje. «Lokalet», kaller pastor Fernando den. Sammen med sin finske kone Susanne og deres to gutter, utgjør de nesten halvparten av forsamlingen. De har bodd her i fire år og er ærlige på at det kan være tøft å være misjonærfamilie i en landsby her oppe i høyden hvor de katolske tradisjonene står sterkt.

Oppvarming. Vi blir tatt varmt i mot og sammen med eldstesønnen tar Fernando oss med opp til det høyeste punktet, landsbyens eget slott, på nesten 800 meter over havet. På toppen av det gotiske byggverket har vi utsikt over hele landsbyen som huser de drøyt 11 000 innbyggerne. Vel nede på bakkenivå får vi servert nasjonalretten paella i storpanne. Etter måltidet deler Susanne og Fernando fra sitt eget liv om hvordan Gud ledet dem hit. De vitner om en Gud som har vært trofast, selv om hans veier sjelden er som en motorvei.

Minikonsert. Et par timer før konserten starter kl 19, går elevene ut tre og tre for å invitere i gatene og be for den vesle byen og det som skal skje denne kvelden. Det er spenning knyttet både til språkbarrierer og et grått skydekke i horisonten. Etter en runde i hovedgatene samler vi oss på et av byens torg hvor elevene synger noen sanger og viser et dramastykke om hvordan Jesus kom for å vinne over mørket. Flere titalls mennesker passerer den åpne plassen og får med seg litt av det som skjer. En del stopper også opp eller setter seg ned for å få med seg minikonserten som ble gjennomført uten en eneste regndråpe.

Glede. Selv om vi bare får femten minutter til å rigge klart konsertlokalet på det kommunale samfunnshuset, skal det vise seg å være tilstrekkelig. Presis klokken sju er lokalet ferdig pyntet, ledningene til mikrofonene koblet til og elevkoret står ferdig oppstilt. Gleden er stor da noen av dem man hadde invitert i gatene også dukker opp på stolene i salen. Aldersmessig er det stor spredning. Noen trilles inn i vogn, andre kommer i stol. Sangen når helt over til andre siden av bygget hvor kommunen har en kafe for eldre. Flere av dem kommer til underveis i konserten og klapper ivrig etter hver sang. 

Velsignelsen. Døren mot gata står åpen og ei mor med et lite barn på armen finner veien inn i gangen. Mannen blir stående igjen utenfor. Hun lytter til elevenes sang om en Gud som velsigner i generasjoner, som har lovet å være med «natt og dag, i gleder og i sorger». Hun forteller at hun er vokst opp her i landsbyen og at de bare gikk tilfeldig forbi da hun hørte sangen. – Jeg skjønner teksten, sier hun og smiler. Hun går ut og prøver å få med seg mannen inn, men kommer inn igjen uten ham og blir stående og lytte til «Velsignelsen» som avslutter konserten.

Pepperkakehjerte. Etter en snau time med sang, drama og to vitnesbyrd får alle ved utgangen med seg en svensk pepperkake formet som et hjerte. Noen blir stående å diskutere et av dramastykkene, om Jesus som frelser mennesket. Ei voksen kvinne smiler bredt bak munnbindet i det hun kommer ut døra, og uttrykker sin takknemlighet for sangen: 

– Da de sang «Velsignelsen» klarte jeg ikke å holde tårene tilbake.

Veien hjem. Oppryddingen går også kjapt og når klokken bikker fem over åtte er lysene slukket og lokalet låst. Vi går de få meterne bort til kirkelokalet hvor vi får servert kveldsmat og ber for hverandre og for pastorfamilien før vi setter oss i bussen på vei tilbake til Centro Sarepta. – Takk for at dere kom, dette vil vi ha med oss i flere måneder, sier det trofaste misjonærparet som er spente på om noen av dem som takket ja til konsertinvitasjonen kanskje finner veien til garasjen neste søndag.

Del på Facebook

Tweet