«Vallesninta, lomasninta munayniyquita ruwasaj» synger vi av full hals. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner ordene. Men for de jeg synger sammen med er dette hjertespråket.
Mange år har gått siden mor i huset kom til Spania fra Andesfjellene i Sør-Amerika. I Spania har hun og mannen jobbet hardt for å kunne gi en bedre framtid for seg selv og barna. Vi blir invitert til lunsj i en vakker hage med utsikt over en av de mer velstående bydelene utenfor Barcelona. Materielt sett har de det godt. Å finne en kirke de kjenner seg hjemme i har vært vanskelig.
Den ene datteren i huset har bodd deler av oppveksten i hjemlandet. Både mor og datter har minner fra barndommen hvor de fulgte med lokale pastorer eller norske misjonærer kilometervis under stjernehimmelen for å besøke «bortgjemte» bygder i fjellene. Nå er datteren tenåring og forteller at hun mange ganger savner hjemlandet – naturen, folket og kirka. Hun bruker ikke mange sekunder på å finne fram sangboka fra bokhylla når vi lurer på om vi skal synge noen av de kjente sangene.
Vi får dele noen ord fra Bibelen om Jesus som inviterer til å holde måltid. Og om en Gud som vil ha oss som sine barn. Etter at vi har bedt en bønn, må vi synge litt til. Noen barnesanger for minstemann, og videre noen av sangene de husker så godt fra kirka hjemme. Sangene er på spansk, men noen av sangene står også på quechua. Hjertespråket for over åtte millioner mennesker i Sør-Amerika.
I Andesfjellene akkompagneres tradisjonelt sangen av strengeinstrumentet charango. I dag er det en liten gitar som setter tonen. Uttalen av ordene på quechua er ikke mye å skryte av fra vår side, de eneste ordene jeg skjønner er «Diosniy» og «Jesús». Men dette er ingen konsert, vi får lov til å lovsynge ham som går med alle dager – over haugane og fjella.
«Over haugane og fjella, går eg syngjande. Herren Jesus Krist han alltid med meg går.»
(Illustrasjonsfoto: Mary Helen)
