I dag er det søndag og jeg bevilget meg en sykkeltur opp til en landsby som heter Tárbena som ligger 560 meter over havet. For å komme dit og tilbake må ca 1120 høydemeter forseres. På sykkelsetet får man nokså god tid til å la tankene flyte, og i dag sirklet tankene mine mye rundt det at vi i Sarepta i Spania setter mye inn på å være i kontakt med andre evangeliske kirker og forsamlinger med bønn om at vi kan få være til hjelp og oppmuntring for slitne misjonærer, pastorer og andre kristne som sjeldent får lytte til Guds ord og synge åndelige sanger sammen med mange andre søsken eller medarbeidere.
Rundt om i Spania finnes flere enkeltpersoner og ektepar som har et brennende ønske om å nå naboer og landsbyen sin med et frigjørende evangelium om at det finnes en Frelser som kan sette i frihet og gi evig liv. Mange av disse føler arbeidet går tungt, og få synlige frukter er å se av arbeidet. Mange av de vi møter har ingen store kirker eller menigheter som står bak dem, men de har opplevd at Gud har gitt dem et kall til å bryte opp og reise til et annet land eller en annen landsby.
I bakkene opp mot Tárbena var det godt å tenke på at det er mulig å stå sammen og innby til frelse, om vi er etniske spanjoler, nord-afrikanere, sør-amerikanere eller nordmenn, om vi er lutheranere, baptister eller pinsevenner. Hva er det aller viktigste? Mulig at det kan diskuteres, men for meg er det klart at Bibelen er tydelig på at det finnes KUN en vei til frelse, og det er i og gjennom Jesus og hans frelsesverk, og at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord til oss. Ja, jeg vet at vi kan lese noen vers forskjellig, og at vi ikke vil bli enige om alle spørsmål blant annet rundt sakramentene, men de ser i likhet med oss på Bibelen som Guds ufeilbarlige og åpenbarte ord, og de er helt tydelig i forkynnelsen at Jesus er eneste vei til frelse. Fikk da sitte der på sykkelsetet å glede meg over at vi har fått blitt nokså godt kjent med en god del av disse brennende evangeliske søsken fra flere konfesjoner.
Da jeg er tilbake på senteret der det i dag er oppbruddsstemning etter en helg med ca 35 spansktalende på week-end, finner jeg meg en krok for meg selv for å få lastet turen opp på sykkel-appen Strava. Turen er nemlig ikke gjennomført hvis den ikke lastes opp der!
Denne helgen har vi altså hatt ca 35 deltakere på week-end for spansktalende fra mange steder i Spania. Her var samlet alle aldrer fra spedbarn til noen i sekstiårene. Mange var familier med barn eller ungdommer, en del ektepar og enslige, og en hel del av deltakerne var i den gruppen som jeg har omtalt ovenfor.
Altså, mens jeg sitter der i et hjørne for meg selv, kommer en av leirdeltakerne bort til meg. Hun snakker heldigvis bra engelsk. Hun takker for sist, så sier hun: «Jeg er ikke sikker på at dere forstår hvor mye en slik leir betyr for oss! Min mann og jeg har forsøkt å stå i det evangeliske arbeidet også disse snart to årene med korona. Det har vært så tungt, vi føler at vi må gi og gi, men har ingen plass å selv samle krefter og få lytte til Guds ord sammen med andre. I går kveld under sangen og talen begynte jeg å gråte i ren og kjær takknemlighet og takk til Gud som gav oss denne muligheten til å samles i et godt kristent fellesskap, til å lytte til god og sentral forkynnelse og ikke minst lovsynge sammen med så mange andre. Dere må fortsette å arrangere slike leirer, og gjerne også egne leirer for oss som er misjonærer eller pastorer i små sammenhenger. Vi trenger så veldig å få komme sammen, få åndelig påfyll og sette mot i hverandre. Så er jeg så takknemlig for det fokuset dere har på å støtte og hjelpe oss som arbeider i forskjellige små menigheter i små landsbyer. Dessuten er det så fint å merke at vi står sammen og at vi kan ha åndelig tillit til hverandre, og ikke ha fokus på hvilken konfesjon vi tilhører, jeg takker av hele mitt hjerte!»
Vanskelig å holde tårene tilbake når man møter så sterkt og personlig et slitent menneske som opplever å ha «blitt fylt opp» av en forkynnelse og et felleskap som gir mot til å nå enda flere mennesker med evangeliet om den eneste vei til frelse!
Stigningen opp mot Tárbena har noen temmelig bratte kneiker, og det er ikke fritt for at det kjennes i beina, og man kjenner at kreftene ebber ut. Da er det veldig viktig å få noe påfyll som drivstoff for kroppen, og det er forbausende å kjenne hvordan kreftene kan komme tilbake, og neste mil kan gå så mye lettere! Ikke så ulikt det misjonæren fikk oppleve denne helgen?
Jeg fylles med takk først og fremst til Gud som har gitt oss sitt ord og en Hellig ånd som åpner ordet for hjertene, men også til Andreas Norbye, Felipe Lobo og Eirikur Melberg sammen med Liliana Adar, Isabel Vargas, Katerin Parra og flere andre som bidro til at leiren ble en flott opplevelse for så mange!
Arild Melberg
Daglig leder Centro Sarepta
