Det er Herren som taler strengt til Jeremia (Jer 26,2).
De forkynte et slags nådebudskap også på Jeremias tid. De ba, de kom til tempelet og de var religiøse. Men de utelot deler av Guds ord. De plukket. Noe ville de ha, og noe hoppet de over. Så sa de fred, fred. Så var det ingen fred. De trodde de var frelst uten å være det. De trodde Gud hørte deres bønn, men han gjorde det ikke. De trodde Gud var for dem, men han var imot dem.
Vranglæren kjennes ofte ikke på det som sies, men på det som utelates.
«Gud er for deg». «Gud er der for å hjelpe deg.» «Det er synd at ikke flere benytter seg av Gud.» «Gud er bare kjærlighet».
Alt dette kan være riktig, satt inn i rett sammenheng. Men det kan også skjule det veldige alvor at mennesket er født med ryggen mot Gud. Vi er i utgangspunktet fortapt. Om det ikke skjer en endring i vårt forhold til Gud i løpet av livet, så går vi fortapt. Gud er ikke i utgangspunktet for oss. Han er mot oss.
Ikke alt skal med i hver preken, men det vi sier skal tjene Bibelens hovedsak. Hovedsaken må komme tydelig fram. Alle våre prekener skal tjene til å bygge opp om denne hovedsak, at mennesker må bli frelst. De som ikke er frelst må, forstå at det er tilfelle. Og de som vil bli frelst, må forstå veien. Da må ord forkynnes som kan vise veien.
Det er hovedsaken i historien om Kain og Abel, Isak og Ismael, Jakob og Esau osv. De viser en som er innenfor og en som er utenfor. Alt i Bibelen handler dypest sett om det. Gud vil vise veien til frelse.
Vi trenger å bli frelst fra syndens skyld. Og vi trenger å bli frelst fra selve synden. Det første kan skje i et nu, i det vi vender oss til Jesus som vår frelser. Det andre er en livslang prosess gjennom daglig omvendelse og syndsforlatelse.
Vi må ikke utelate ord slik at hovedsaken forandres.
Jeg har hørt en del på Ord for natten, utgitt av Den norske kirken nå i koronatider. Mye fint og vakkert blir sagt. Lite kan sies å være direkte galt. Men om vi skal prøve å finne en hovedsak her, må det være: Vær ikke redd, Gud er med deg. Gud ser deg. Og kanskje litt om å vise nestekjærlighet mot hverandre. Det er som vi hører i Jeremias bok. Fred, fred. Men mange av de som hører disse andakter, er ikke frelst! Det er ingen fred. Nødvendigheten av omvendelse blir utelatt.
Martin Lloyd-Jones sa: «De falske profeter skal kjennetegnes på hva de ikke sier snarer på hva de sier. Det er viktig å forstå hvor lett vi kan bli lurt. Enhver kristen forstår raskt når noe blir sagt helt galt. Men det store flertall av kristne i dag ser ikke ut til å være i stand til å gjennomskue en mann som sier mange riktige ting, men utelater de livs viktige ting.»
Så sitter jeg selv i glasshus. Kan mennesker bli frelst ved å lytte til min forkynnelse? Dette er et stort bønneemne. Skal vi kunne tale Guds Ord, må vi først ha fått tak på hva Guds Ord sier. «Hvem har stått i Herrens fortrolige råd, slik at han så og hørte hans ord?» Jer 23,18.
Vær med å be for oss som gjerne vil tale som Guds Ord, både at vi selv kan få se og høre hans ord i Guds fortrolige råd, og mot til ikke å utelate et eneste ord!
Ole Andreas Meling
