Hun glemmer det aldri

Kun elleve år gammel blir hun ført frem som brud til en slektning som er over dobbelt så gammel som henne. Det var hennes foreldres valg. Det var ikke uproblematisk for dem heller. Men deres problem bestod i all hovedsak i det at det kostet både tid og penger å få ordnet hennes papirer slik at hun skulle være 14 år gammel, og med det ”gammel nok”.

For de aller fleste i vår del av verden er bryllupsdagen spekket med glede og takknemlighet. For henne var den en forferdelig opplevelse. Aller vanskeligst var det å kjenne på sviket fra sin egen familie som slapp henne, bare elleve år gammel. Det var slik Allah ville det. Og i møte med hans vilje finnes det for millioner av nordafrikanere bare et eneste reelt alternativ; Å underkaste seg.

Elleve år, livredd og alene.
Men i lydighet underkastet Allahs vilje.
En forferdelig natt blir til forferdelige uker, måneder og år i møte med en beinhard og voldelig mann. Tolv år gammel føder hun sitt første barn.

I dag sitter hun på nordsiden av Gibraltarstredet. Det har gått nesten tre tiår siden hun maktet å rømme bort fra et liv preget av mishandling, redsel og frykt. Veien over havet ble for henne også veien bort fra islam sitt forferdelige grep. Og fra Allahs vilje. Men fortsatt er det mørkt, ubegripelig mørkt i hennes indre.

Hun ankom Spania som analfabet. Hun kunne hverken lese eller skrive. Tretti år senere er hun fortsatt analfabet. Kan fortsatt ikke lese. Men huske, det kan hun. Hun husker så alt for godt. Og det plager henne.

Hun vet at hun ikke er den eneste. Bare i hennes hjemland giftes det bort rundt hundre tusen mindreårige jenter i løpet av et år. Ingen kan bedre enn henne sette seg inn i hvilket hav av smerte og redsel som skjuler seg bak et slikt tall.

I dag bor hun i et lite rom i ei slitt blokkleilighet i en av de store byene her i Spania. Hennes eiendeler tar ikke stor plass. Blant disse finnes det også en lukket bibel. Den fikk hun lagt i hånden under et tilfeldig møte med et fremmed menneske her i Spania for noen få år siden. Den er fortsatt lukket. Hun kan ikke lese. Har heller ingen som kan lese for henne. Alle, absolutt alle vers er totalt ukjente for henne. Bortsett fra ei eneste setning som ble gitt henne sammen med Bibelen.

“Jeg vil gi dere fremtid og håp!” (Jer. 29.11)
Sagt av Israels Gud. Han som har en Sønn.
Det er alt kjennskap hun har til kristen tro..

Framtid og håp?
Også for henne?
Israels Gud?

Helt alene bærer hun på alle sine spørsmål og den dype lengsel som ble skapt i møte med et helt enkelt vitnesbyrd som brant seg fast i hennes liv, og som hun aldri vil glemme.
”Jeg vil gi dere fremtid og håp!”
Hennes liv er for mørkt til at hun hverken kan eller vil slippe taket i et slikt løfte.

Men… til deg som leser disse linjer:
”Hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om. Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?” (Rom. 10.14)

 

JTO

 

 

Bilde: Fotolia