Hvem er jeg? Slik har vi spurt i alle tider. Men aldri har det vært vanskeligere å finne svar. Identitet er det nye moteordet. Pride-politikk blir kalt identitets politikk. I høringsutkastet til ny lov mot konverteringsterapi, leser vi:

«Konverteringsterapi innebærer en uakseptabel innblanding i personers seksuelle orientering og kjønnsidentitet, som er fundamentale aspekter av en persons identitet.»

Kjønnsidentitet og seksuell orientering er i det nye hedenske Norge det som definerer deg framfor noe annet. Å fordømme dette, blir å fordømme deg. I praksis nedskrives menneskets verdi, og vi blir et dyr hvor livets mening er seksuell lykke.

Men identitetskrisen er ikke over med det. At ungdom som skal frigjøre seg fra foreldre kan komme i en identitetskrise en periode, er ikke så unormalt. Det skjer store forandringer på kort tid i ungdomsårene, og da kan en bli litt følelsesmessig svimmel en tid. Men det er som identitetskrisen nå rammer flere og varer lenger. Mange sliter psykisk og mange kjemper med å sette en verdi på seg selv.  

Som en motvekt mot dette hører vi stadig oftere i kristen sammenheng at vi skal ha vår identitet i Kristus. Hva betyr det? Det er jo ikke et bibelsk uttrykk. Det er derfor viktig å sikre at vi tenker bibelsk om dette. Hva mener vi med identitet, og hvordan kan vi tenke rett kristelig om dette?

La oss først se på hvordan identitetsbegrepet i allminnelighet har endret seg kraftig de siste generasjoner.

Vi har identitetspapirer som pass og førerkort. Her står det et navn og bilde, hvor vi kommer fra og et personnummer. Dette er unikt. Det er objektive størrelser. Vi har i liten grad hatt påvirkning på dette. Navnet vårt valgte våre foreldre.  Personnummer fikk vi av staten. Utseende vårt kan vi vel pusse litt på, men i stor grad må vi ta til takke med det ansiktet vi har fått. Landet vi bor i er for de fleste gitt ved fødselen. Hudfargen kan du ikke gjøre så mye med. Ditt biologiske kjønn er også gitt.

Går vi lenger tilbake i tid, var enda mer av din identitet gitt. Vokste du opp på en gård, skulle eldstemann overta gården. Kvinner og menn hadde klart definerte roller, og gikk inn i disse. Få reiste veldig langt for å finne sin ektefelle, og de bosatte seg i nærheten av sitt fødested. Noen forskjeller på folk var det fortsatt. Forskjell i evner og interesser, temperament og følelsesliv har alltid skapt et fargerikt landskap av personligheter. Men svært stor del av din identitet var gitt, og noe du måtte akseptere.

Reiser vi til Afrika, finner vi det fortsatt slik i mange stammesamfunn. Det er ikke mange som strever med identitetsforvirring her. Kvinner har sine roller, menn har sine. Det er ofte gitt hvem du skal gifte deg med og når du skal gifte deg. Det er også gitt hva du skal jobbe med og hvor du skal bo.

I dag må vi ta stadig flere valg selv. Rammene forsvinner en etter en. Det er flere jobber å velge mellom, og det er ofte ikke mulig å gå i sin fars fotspor når det gjelder yrke. Verden er blitt mindre, og vi flytter mer på oss. Vi må velge hvor vi skal studere og hvor vi skal bo.

Vi må også ta flere verdivalg. Hva skal vi mene om abort, innvandring, homofili, samboerskap osv? Noen valg får også direkte konsekvenser for eget liv. Skal jeg ta abort? Skal jeg gifte meg? Det kan også koste mye å stå for en del upopulære verdier.

Det er vanskelig å ta valg. Tar du et valg, blir du selv ansvarlige for konsekvensen. Du gjør deg også sårbar for kritikk. Dine valg identifiserer deg. Valga blir en del av din identitet. Får vi kritikk for våre valg, kan det oppleves som en fordømmelse av meg som person. Kritikken kan såre dypt.

Jean-Jaques Roussau var en fransk filosof. Han så alle sosiale rammer som ødeleggende på en persons utvikling. Han ville at vi skulle se inn i oss selv for å finne vår identitet. Der inne, i våre følelser, finner vi oss selv. Vi skulle være ekte mennesker, autentiske mennesker. Og da måtte vi ikke la sosiale rammer styre oss. Han fikk verden til å vende blikket innover. Mennesket søker nå i flokk inn i seg selv og prøver å «finne seg sjæl», som Finn Kalvik synger. En flom av psykisk uhelse er resultatet.

Så har de siste hundre år vært en kamp mot rammene som hindrer oss å leve som autentiske mennesker. Den seksuelle revolusjon ville frigjøre oss fra det kristne ekteskapsbudet. Samboerskap og skilsmisser føk i været. Nå kunne vi selv velge om vi vil gifte oss eller bare være samboere. Feminismen ville frigjøre oss fra de tradisjonelle kjønnsroller. Kvinnene ble frigjorte og uavhengige av mannen økonomisk. Det ble langt lettere å velge skilsmisse. Og så fikk vi frihet til abort. Enda en ny frihet, og enda et nytt valg. Og nok en ting vi selv fikk ansvar for og kunne få dårlig samvittighet for.

Så kom John Money, en psykologiprofessor fra New Zealand. Han fremmet tanken om at sex og gender var to forskjellige ting. Idéene slo fyr i vesten. Mange gledde seg over enda en frihet. Nå kunne vi velge kjønn! Vi trengte ikke bry oss om at kroppen så ut som en mann, vi kunne finne vårt kjønn i våre følelser. Nok en frihet og nok et valg.

Relativismen har frigjort oss fra sannhetsbegrepet. Vi kan selv få velge vår sannhet. I stor grad kan vi få velge vår tro og velge vår virkelighet. Er det ikke flott!

Hva er nå vår identitet? Vi har så mange valg. Alt er så flytende. Våre valg blir jo noe som identifiserer meg, og som gjør meg til meg. Og ingenting er mer meg enn mine følelser, ifølge tidens tenkning. Men med flere valg blir vi sårbare for kritikk. Skam og dårlig selvfølelse blir ofte en følgesvenn.

Så begynner vi jakten på bekreftelser. Vi trenger bekreftelser på vår valg. Vi legger ut fine bilder av oss selv på sosiale medier, og venter med lengsel og smerte på likes og hearts. Vi blir sårbare for kritikk. All kritikk av mine valg, handler om meg. En ser ikke forskjell på sak og person. Kritiserer du en persons valg, så kritiserer du personen. Folk blir lett krenket. En skal helst ikke mene noe om deres valg. En ønsker aksept. En vil bli heiet på og bekreftet i alle valg vi tar. For valgene er jo meg!

Hele begrepet sannhet oppleves krenkende. Slik skråsikkerhet er dømmende og bare øker folks skamfølelse og psykiske uhelse.

Dersom en 10-åring kjenner seg usikker på sitt kjønn, så skal vi bekrefte dem. Vi snakker om kjønns-bekreftende behandling. Vi skal ikke stille kritiske spørsmål.

Hvordan skal vi hjelpe i dette? Så har den kristne forkynnelsen ofte svart: Du må ha din identitet i Kristus. Men hva betyr det? For mange betyr det at Jesus er den som bekrefter deg. Han aksepterer deg og han elsker deg som du er. Han heier på deg. Du er unik og verdifull.

Dette svaret er mangelfullt og kan bli helt galt. Vår Bibel har mye mer å si til hjelp i vår identitetsforvirrede tid. Og mer må sies om det skal bli til hjelp å ha sin identitet i Kristus.

Hvem er jeg? Hva er det å ha sin identitet i Kristus?

Jeg er en person innrammet av Guds bud

Det finnes en objektiv sannhet. Det finnes rammer. Du trenger disse rammer. Vi kan velge å forholde oss til Gud, men vi kan ikke velge om Gud finnes. Vi kan velge om vi vil forholde oss til hans bud, men Guds bud vil likevel være gjeldende. Alle skal vi gjøre regnskap etter disse bud. Du skal ikke velge hva som er rett og galt. Du skal ikke velge sannhet. Du skal ikke velge kjønn. Alt dette har Gud valgt for deg.

Jeg er en synder.

Det er en sannhet at du er en synder. Du tar mange feil valg fordi du er egoistisk, selvhevdende og ditt begjær fyker hit og dit. Du fanges snart av det ene og snart av det andre. Dette er en fundamental del av deg og din identitet. Du er en synder i tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i ditt hjerte. Du er derfor skyldig for Gud og fortjener hans straff. Det skaper ikke psykisk uhelse å si dette. Denne sannheten gjør deg fri. Det er så mange som prøver å dekke over dette og prøver å døyve følelsen av skyldighet. Andre dekker over den med egenrettferdighet og håpløse forsøk på selvforbedring.

Jeg er forløst ved Jesu kors

Jesus tar på seg din skyld. Han fordømmer ikke den som kommer til ham, for han ble fordømt i ditt sted på korset. Han elsker deg virkelig. Men han gir deg noe bedre enn bekreftelser og aksept. Han soner for din synd og inviterer deg på det grunnlag til en vandring og fortrolig samfunn med Ham. Det er oppgjør og syndsforlatelse som er vegen inn til samfunn med Gud.  

Jeg er en person med Jesus som Herre

Jesus sier til deg: Synd ikke mer! Det er også en viktig del av din identitet. Du har en som viser deg veg og sier deg hva som er synd og hva som ikke er det. Han leder deg og kaller deg til tjeneste for ham. Han blir din konge og din herre.

Min personlighet er villet av Gud.

Innenfor rammene av Guds bud, skal du få være deg selv. Du er skapt med evner og gaver som Herren vil du skal bruke. Du skal ikke være en annen. Ikke sammenlign deg med alle andre. Den introverte skal få være introvert. Den ekstroverte skal få være det. Den følsomme skal få være følsom og den intellektuelle skal få være det. Personligheten er ikke feil i seg selv. Din personlighet og dine evner skal du få by fram for Jesus, og han vil bruke deg i sin tjeneste.

Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg. Gal 2,20

Ole Andreas Meling

foto: Adobe stock