På vei mellom møter i Kvelde og Oslo, fikk vi gleden av å ha et kveldsmøte på Betania i Stokke med Even Ydstebø. Det er første gang Sarepta har møte her. Denne gang i fellesskap med Misjonslaget (ELM).
Ville det komme noen?
Klokka nærmet seg 19, og snart var det flere stoler som var opptatt enn ledig!
Fra den minste som nettopp har lært å gå opp midtgangen sjøl, til han som nettopp hadde fyllt 75 år. Ungdom, foreldre, besteforeldre – her var mange som ville høre evangeliet og hadde trang til å samles.
Mens den lave høstsola strålte inn gjennom vinduene, satte Even seg ved tangentene og lot sangen slå an grunntonen på møtet;
«Når soloppgangen hjertet når, vår sjel en smak av himlen får. Vårt eget mørke må seg føye, for soloppgangen fra det høye.»
Arnhild Westman fikk til åpning minne oss om Jesu ord: «KOM TIL MEG, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» Det ble en fin, rød tråd gjennom det Even talte over: «Din tro har frelst deg.» Mange kan kjenne seg igjen i at de strever med å tro. Hva ER å tro, egentlig? Vi fikk høre det igjen: «Å tro det er ikke å tro at du tror, men barnlig å klynge seg fast til Guds ord.» Å komme til Jesus – det er å tro. Det er ikke slik at troen er noe jeg må gjøre og få til. «HØR, så skal din sjel leve» , sier Bibelen.
Det var stort å få sitte under denne forkynnelsen og høre meg glad og fri! Få vite at min frelsesvisshet eier jeg i Jesus og det HAN har gjort. Ikke i «min tro».
Det var og en stor velsignelse å få høre så mye god sang. «Slik sang har vi aldri hatt her på bedehuset før», nevnte noen. Og vi håper ikke det er siste gangen. Det gikk til mer enn ørene – det gikk til hjertet.
I en ellers travel hverdag hvor folk stort sett har mye program gjennom uka, var det likevel mange som stoppet igjen, tok en kaffe og delte liv og samfunn med hverandre. For en berikelse å eie dette fellesskapet med Jesu venner! Forbønn og nød for de ufrelste ble løftet frem, og vi fikk sammen ta del i Kristi løfte om at «alt det to av dere på jorden blir enige om, det skal det gis dem av min Far i himmelen» Matt.18,19. Slett ingenting er umulig for Gud!
«Vi er så takknemlig for at det iblant kan komme tilreisende forkynnere. Vi trenger det!», fikk jeg høre på vei ut, mens vi slukket lysene og ønsket hverandre Guds fred inn i høstkvelden.
Dagen etter tikket det inn takknemlige meldinger fra flere tilhørere. Ei eldre dame skrev: «Det var en god tale av en ung forkynner. Det satte vi pris på. Gud lever og bruker den som er villig.»
Velkommen tilbake!
RA
