Hva gjør nordmenn i Spania på en regn- og tåkefull dag? Jo, vi går på tur i fjellet. Og at litt utfordrende vær ikke er til hinder for en flott naturopplevelse, fikk vi ni som vandret baketter turlederen vår, Johannes Kleppa, erfare i dag. Yr hadde signalisert et betydelig bedre vær enn det vi fikk med oss på turen. Likevel… Da vi søkkvåte var kommet tilbake i bilen, og Johannes litt bekymret spurte om vi ville blitt med dersom vi på forhånd hadde visst hva vi gikk til, kom det et unisont JA fra hele gjengen.
Og dette var dagens opplevelse: Etter en ca 45 minutters kjøretur fra Centro Sarepta, kjørte vi inn en liten sideveg like ovenfor byen Confrides. Der startet turen langs en bred sti som gikk slakt oppover, og som etter hvert gikk over til en steinet fjellsti som snodde seg temmelig bratt oppover til et pass. På første delen av turen forklarte Johannes betydningen av ulike skilt og merkinger. Vi ble også gjort oppmerksom på at det var lurt å holde seg til stien, da busker og kratt i terrenget rundt var livsfarlig; i betydning svært spisse nåler. Ikke noe kjekt å få oppetter armer og bein.
Skodda lå temmelig tett rundt oss helt fra starten av, men vi satte vårt håp til at den friske vinden ville ruske den bort etter hvert. Med godt humør, og friskt mot gikk vi med faste skritt både oppover og bortover. Noen regndråper snek seg innpå oss etter hvert, men vi hadde det for kjekt til å gi dem oppmerksomhet, annet enn i form av at hetten kom på.
Munter prat, latter og glede preget de seks ungdommene fra Fjellheim bibelskole, som frivillig hadde blitt med på turen. Og selv om både vind og regn og skodde stadig gjorde seg mer påtrengende, tok det ikke motet fra noen.
På turen gikk vi forbi en snøsilo. Det var et fasinerende skue. Et DIGERT hull var gravd ut i bakken. Sidene var murt opp med steiner. Der hadde de tidligere pakket snø slik at det ble til is, som igjen ble skåret ut og fraktet med esler ned til skip ved havet for å bruke som kjøling av matvarer som skulle transporteres ut.
Vi tok også en liten avstikker fra stien til en liten fjelltopp. Der stod det et hvitt kors. Det skulle visst nok være et fantastisk utkikkspunkt, men selv på to meters avstand var det så vidt vi kunne se korset. Og vinden rusket så godt i oss at det var godt gjort at vi ikke fløy av det vesle platået alle som en. Men det var verdt avstikkeren likevel. Nå kan vi krysse av i kalenderen at vi har vært der!
Og et annet kryss vi kan sette, er at vi har vært ved Afrikas vindu. Det er rett og slett et hull i fjellet, formet som Afrika. Forunderlige verden! Selv om både regn og vind hadde blitt mer enn innpåslitne, var det en så flott opplevelse å se noe så forunderlig, at det virkelig var verdt det.
Hele turfølget var på dette tidspunktet blitt temmelig våte. Det surklet i sko, og buksene klebet seg våte og tunge inntil beina. Likevel var det ikke annet enn iver og glede å skue i vårt unike turfølge. To små sangpauser fikk vi også, med selvkomponerte turvers.
En ting er sikkert: Dette er en tur som vi alle kommer til å huske. Og til tross for både manglende utsikt og utfordrende vær, er det en opplevelse vi kommer til å tenke på med glede. En spesiell takk til Johannes som tok oss med og guidet oss. Selv om vi la bak oss noen hundre høydemeter, var det ungdommene som stod for den beste oppturen. En hjertelig takk til dem også for en flott opplevelse.
Av Siv-Merethe Myhr
