Det var ein fin haustkveld i starten av oktober. Som enkelte sa hadde koronaen «slutta virke» og vi kunne endeleg sette stolane saman igjen, og legge vekk registreringslister på bedehuset. Det var tid for Sareptamøte på Notodden. Even Ydstebø skulle komme «til gards» og med seg hadde han Tom Eftevand.
Vi var fleire som var spente på å få helse på den nyansatte forkynnaren, og det var både lokale og langvegsfarande i salen. Etter vakker song og tonar av både Even og Tom, og ei stødig og god opning, tok Even ordet. Han fekk med brei pensel måle Jesus for våre auger. Kolosserne 2 var utgangspunktet, og det var godt å bli minna om å «Se til at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag, etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus.» (Kol 2:8). Håpet vi har i Kristus sto sentralt gjennom heile talen, og Even fekk på ein fin og varm måte hjelpe oss med å løfte blikket på han som er vårt håp.
«Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (Heb 6:17-20)
Møtet gjekk etter kvart mot slutten, og vi kunne reise oss, berika av det vi hadde fått høyre og ta del i. I mindre forsamlingar rundt omkring i Noreg er det nok ikkje så ofte det faktisk er fleire unge vaksne på møtet, enn det er vaksne og eldre, men dette var altså tilfellet denne torsdags kvelden. Gleda over å kunne samlast om Guds Ord utan restriksjonar på avstand og antal, og å få dele trua med andre jamnaldrane trur eg vi var fleire som kjente på.
Eg vil på vegne av meg og resten av «gjengen» på Notodden få takke så mykje for besøket og ønske både Even og Tom velsigning over arbeidet som ligg framføre, og velkomen tilbake!
Andrine Kvamme Bergsland
