Den som vil være stor blant dere….
Å ville være stor, er en sterk drivkraft i mennesket. Et begjær. Vi kan kalle det med mange navn. En har sterkt konkurranse-instinkt. En er flittig student. En er opptatt av karriere. En legger ut ekstra fine bilder av seg selv på nettet. En annen markerer seg litt høylytt i et selskap. En gjør gode gjerninger for å bli sett av mennesker. Og så har vi predikanten som prøver å tale slik han tror folk vil ha det.
Å ville være stor er ofte sett på som noe negativt. Er det bare negativt? Slett ikke. Det er ikke bedre å ville være liten og betydningsløs. Og ville være usynlig, aldri by på seg selv, aldri hevde seg selv – det fører til mennesker som utsletter seg selv. Denne personen kunne bidratt positivt på så mange måter. Men i stedet gjemmer han seg bort. I stedet for å vokse, så visner personen hen. Det står om en slik i Bibelen. Han gravde ned sitt talent, og fikk ikke ros for det.
Herren må få hellige begjæret om å bli stor. Det må inn under kniven. Kjødet vil en vei, Ånden en annen. Kjødet må korsfestes her som alltid. Veien til sann storhet går motsatt vei av den verden følger. Verden følger kjødet. Vi må gå tjenestevei, sier vi, når vi skal være ryddige. Veien til storhet er tjenesteveien. «Den som vil være stor blant dere, skal tjene de andre». Å være en Kristi tjener er den høyeste ære, og den tittel Paulus aller helst smykket seg med. Den drev han til tjeneste for sin neste. Andre menneskers åndelige og legemlige nød, ble et kall for Paulus. Paulus ble en stor mann!
Johannes var den største født av kvinner, sier Jesus. Selv opplevde han at Jesus vokste, han avtok. Men da gledet Johannes seg. Det var et livsmotto. En bønn for han. Herren svarte på den bønn. Til slutt var han bare en avkledd og ydmyket fange på Herodes slott, klar for å legge hodet på skafottet.
På slutten av sine brev kommer ofte Paulus med hilsninger. Det er gripende å lese disse hilsningene. «Min kjære bror», «trofaste hjelper», «medtjener», «den kjære legen» osv. Kol 4. Sett den andre høyere enn deg selv, sier Paulus. Kappes om å hedre hverandre. Når de fikk brevet, kjente de seg verdsatt. Opphøyet av Paulus. Mange er mest opptatt av selv bli bekreftet og verdsatt. Jaget etter selv å bli sett, skaper ingen sann storhet.
Den store mann er en mann som har måtte bøye sine kne for Gud. Ikke den som stolt kan si: Livet takler jeg. Kristendom det kan jeg. Men den som bøyer seg ned, gråter for seg selv og for Gud. Jakob fikk en knust hofte, før han vant sin store seier. Han vant den ved å «gråte og be om nåde».
«Timoteus, mitt kjære og trofaste barn». 1. Kor 4,17. En dugnadshelg er fint. Et liv i trofasthet er større. Jeg sluttet som forkynner for 17 år siden. Nå besøker jeg de samme forsamlingene igjen. Så møter jeg den samme familien. Samme ekteparet. Fortsatt vil de skape rom for møte og forkynnelse. Fortsatt vil de så gjerne samle barna til et barnelag. Trofast. Det har vær opp og ned-turer. Ofte mange ned-turer. Men slutte, det kan de ikke. Det er store mennesker!
Filadelfia! Du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn! Hold fast på det du har! En liten, men stor menighet. De holder fast på Ordet. Det er så mange som svikter Guds Ord, men Filadelfia holder fast! Det er stort! Det er stor ledelse i Filadelfia!
Hva med Misjon Sarepta
La oss også komme med noen betraktninger rundt dette med å være stor og liten når det gjelder Misjon Sarepta. Vi kan ha kjødelige storhetstanker når det gjelder oss selv og vårt eget navn, men vi kan også ha det på vegne av en organisasjon.
Flere ganger har jeg hørt fra talerstolen. Sarepta er en liten organisasjon. Vi sammenligner oss med eldre og større organisasjoner. Antall ansatte er få. Historien er kort. Pengesekken er liten. Jo, vi er små. Det er en organisasjon som fra første dag har måtte tro på Herren. Han har kalt oss, han må også være med. De fleste kristne organisasjoner har begynt slik. Små mennesker, men med et stort kall.
Vi ønsker enkle møter. Det trenges ikke en stor komite for å stelle i stand et møte. Jo, det skal være gjennomtenkt, planlagt. Men enkelt. Guds Ord er det sentrale. Sangen og vitnesbyrdet skal bygge opp rundt dette.
Vi er ikke redd for små plasser, små forsamlinger. Ikke få Sarepta-møter har det vært under 5 personer. 20 er sjelden.
Vi har hatt få bibelskoleelever og mange ganger få deltakere på bibelkursene på Centro Sarepta. Men vi mister likevel ikke motet. Vi ønsker å ha syn for den ene. Vi vil så gjerne forkynne Guds Ord slik at mennesker merker Guds personlige tiltale gjennom forkynnelsen. De møter Gud, og forandres av dette møtet. Vi har sett noen eksempler på det, og vi gleder oss over den ene! Hver gang. En og en.
Fins det noen farer her?
Vi kan bli fornøyd med å være små. Vi mister erobringstrangen. Vi er ikke på offensiven, men blir late og makelig anlagt. Offerviljen dør. Det er jo en edel ting å være små! Det gjør jo ikke noe det. Hvorfor gjøre seg umak? Nei, vi VIL ikke være få. Men vi går selv om vi er få!
Vi kan få en usunn konkurranse tenkning. Vi misunner andre misjoner når det går godt med dem, og gleder oss når det går dårlig! Ve, oss om det er slik! Vi er ikke konkurrenter, men søsken. Vil Herren bruke dem og ikke oss, så takk Gud for at han bruker noen! Og vil han også bruke oss, så takker vi Gud for den store nåde!
Vi kan begynne å tilpasse oss tiden for å bli flere. Verden rundt oss er flinke til å klistre merkelapper på folk. Oftest er de usanne, men gjør sin virkning likevel. Alt for konservativ! Alt for treig! Alt for mye forkynnelse! Vi skal ikke være helt immune mot slike innvendinger. Vi kan havne inn i usunne spor. Men å unngå slike merkelapper, er ikke mulig uten å miste sin sjel. For Ordet om korset er en dårskap for mange. Men Gud fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. 1. Kor 2,21. Forkynnelsen har vært og skal være det sentrale i alt vi gjør. Den kan vi ikke kompromisse på. Å bli stor ved å kompromisse på den, er undergang.
Vi diskuterer sammenslåing med Samemisjonen. Er det for å bli større? Tanken kan friste og vi må vokte oss for den! I stedet skal vi tenke. Det er Guds rike det gjelder. Kan vi nå lenger ut! Kan det gi oss nye muligheter til å forkynne Guds Ord!
«Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyet og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn.» Sef 3,12
