Bare noen få mannfolk er å se der de vandrer gatelangs med noen voldsomme slakterkniver i hendene. Synet kan skremme vettet av hvem som helst, og jeg kjenner at jeg stivner et par øyeblikk før jeg kommer i hu hvilken dag det er.
Tidlig en torsdags morgen sist i september trer vi ut av en hotellresepsjon i Tangier, millionbyen rett på sørsiden av Gibraltarstredet. Det er omtrent tomt i gatene som ellers preges av et veldig folkemylder. Bare noen få mannfolk er å se der de vandrer gatelangs med noen voldsomme slakterkniver i hendene. Synet kan skremme vettet av hvem som helst, og jeg kjenner at jeg stivner et par øyeblikk før jeg kommer i hu hvilken dag det er.
Det er lammets dag, eller lammets fest. ”La fiesta del cordero”, eller ”Eid Al Adha” som den kalles på arabisk. Det er muslimenes store fest som feires over hele den muslimske verden. Det er dagene da håpefulle små drømmer om nye klær og sko. To dager da også de fattigste på en spesiell måte rekkes en hjelpende hånd. Det finnes dem som kaller disse dagene for den muslimske verdens jul. Bare i Marokko slaktes rundt fem millioner dyr i forbindelse med lammets fest. I Spania ligger tallet på mellom 350.000 og 400.000 lam. Disse morgentimer går matarifene rundt i byen og tilbyr sine tjenester med å slakte lam. Lammets øyne vendes mot Mekka før det slaktes, og så siteres det vers fra koranen mens blodet flyter. Bare i Tangier ble langt over 100.000 lam slaktet denne morgenen.
Dagen i forveien var det underlig å sitte i storbyen og betrakte et folk som gjorde sine siste forberedelser. Det var minst like travelt som de siste ukene før jul i eget land. Aller travlest hadde handelsstanden det. Knapt noen annen dag i året er omsetningen så høy. Gaver og mat handles inn. Sterkest inntrykk gjør det likevel å se den endeløse rekke av mannfolk på vei hjem, mens de i et tau drar etter seg et lam eller en vær. Lam som føres bort for å slaktes. Det er knapt en lyd å høre fra deres munn.
Den samme ettermiddag sitter jeg sammen med en forholdsvis ung mann på en gravplass i Tangier. Ut fra hvor vi sitter er det kanskje ikke så rart at mye av samtalen dreier seg om døden, og det som venter når dette liv er slutt. Det finnes ikke en by eller et land hvor døden ikke er kjent. Uansett hvor man måtte reise i denne verden så finnes det gravplasser som vitner om at døden er virksom iblant oss. Ingen kan kjøpe seg fri. Så sitter denne flotte, muslimske ungdom og setter ord på sine tanker om døden og hvilket inntrykk det gjør på ham hver gang han møter på et begravelsesfølge. Da kjenner han alltid på uro. Han vet at en dag så er det hans tur. Da er det han selv som skal bæres gjennom byen, og hans eget legeme som skal senkes i jorden.
Hva bunner hans uro i? Han forteller om det som skrives opp. Om disse to engler som ut fra hans tro følger oss hver eneste time livet igjennom, og skriver ned alt som skjer i tanker, ord og gjerninger. Det som skrives det skrives. Det kan ingen slette. Mens han stille forteller så går mine tanker til det spørsmål som runger ut av et fortvilet hjerte i Jobs bok; ”Hvem kan se noe håp for meg?”
Lammets fest. Jeg kan ikke unngå å utfordre han på hva som ligger i denne feiring.
Han tar meg med inn i GTs historie. Det vil si; hans referanseramme er hentet ifra koranen (Sura 37:99-107), men mine tanker føres inn i 1.Mosebok kap. 22. Han forteller ivrig om Abraham som er iferd med å ofre sin sønn Ismael (iflg. koranen var det Ismael som skulle ofres), da det ropes til han at han skal spare sin sønn. Han forteller om det lam som gis til Abraham, for at det skulle bøte med sitt liv mens hans egen sønn får leve. Og om en gud som sier at dette skal stå som et minne for kommende generasjoner.
– ”Derfor feirer vi lammets fest.” Det har de gjort i generasjon etter generasjon i den muslimske verden.
Noen måneder tidligere satt jeg ansikt til ansikt med en frelst marokkaner i en av de større byene i Spania. ”Mon tro om ikke veien må gå gjennom det gamle testamentet for at en muslim skal bli kjent med Jesus?”. Ja, det var han opptatt av.
Jesus. Som for de aller, aller fleste andre muslimer var Jesus også for denne unge muslim en stor profet, men samtidig en perifer skikkelse – en helt ukjent mann.
– ”Vet du at Bibelen kaller Jesus for Guds lam?” Det er jeg som spør.
– ”Nei!” Det hadde han aldri hørt. Aldri.
Jeg kjenner at det skjærer i hjertet. Det er så vondt, så forferdelig vondt å sitte ansikt til ansikt med mennesker som aldri har fått høre evangeliet. Som lever uten håp. Og samtidig vite hvilken enorm rikdom kjennskapet til Jesus har båret inn i ens eget liv. Igjen og igjen kaller Bibelen Jesus for Lammet, for Guds lam. I bok etter bok, kapittel etter kapittel i vår bibel, rettes vårt blikk mot ham. Og så tales det om Lammet – om Jesus;
– ”Se der Guds lam som bærer verdens synd!” (Johannes 1:29)
– ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.” (Jesaja 53:5-7)
Det er litt av et budskap. Også inn i en muslimsk verden der millioner av mennesker går tynget og bøyd i redsel for det som har blitt skrevet opp knyttet til deres liv.
Guds lam – Jesus – har båret alle – absolutt alle – våre synder opp til Golgata. Der ble de utslettet da de ble naglet til korset. Den skyld som lå på oss alle lot Gud ramme ham. For vår freds skyld. For vår frihets skyld. For at budskap om fremtid og håp skulle bæres inn i våre liv. Velsignelse i stedet for forbannelse. Nåde i stedet for krav. Det er åpnet vei fra mørke til lys, fra død til liv. Jesus kalte seg selv for den veien.
I Tangier er det ukjent. Hundretusenvis av lam føres hvert år bort for å slaktes. Titusenvis av liter med blod flyter under Eid Al Adha – lammets fest. Men de aner ikke at det finnes et Guds lam som har båret bort alle deres synder. At det har runnet et blod til soning for alle deres synder. Og at det i Jesu blod er fullkommen forlatelse for all, absolutt all synd. Noe av den ytre historie om Abraham kjenner de. Men det bibelske budskap om Guds lam har aldri nådd dem. Så mange, mange lever i frykt for døden hele sitt liv i trelldom. Noen kan finne trøst i egen tilstrekkelighet, men millioner av mennesker lever i bunnløs fortvilelse i møte med en død og en evighet som kommer stadig nærmere.
Lammets fest – uten Lammet – det er ubegripelig tragisk.
Midt under den muslimske feiring går vi om bord på båten som fører oss tilbake til Spania. Det er alltid med smerte at man reiser ut av land som er helt lukket for kristen forkynnelse. Disse lands nød er ikke dypest sett fattigdom og mangel på demokratiske rettigheter. Deres nød er at deres kjære legges i grav uten at evangeliet noen sinne har blitt dem forkynt. Deres nød er at deres barn og ungdom vokser opp uten at deres øyne får stråle i møte med det håp som evangeliet gir. Verdens nød er at det finnes en evig fortapelse på den andre siden av døden. I møte med den sannhet, er den verste fattigdom å ikke kjenne Jesus.
Disse linjer skrives en første juledag etter at man i takknemlighet enda en gang har fått feire Jesu komme til jord. Der vi på nytt har fått takke for Guds usigelige gave til vår verden. Hans gave til oss var Jesus – Lammet. Et lyteløst lam, en feilfri frelser. En som i sin ubegripelige kjærlighet til oss var villig til å lide og dø for ugudelige. Han døde for oss! Til soning for alle våre synder. Han døde for alle! Han oppstod! Og Skriften sier uttrykkelig at snart så kommer Han tilbake. Den sannhet kan ingen tolke bort. Eller kjøpe seg fri fra. Skriften sier at da skal hvert kne bøye seg, og hver tunge bekjenne at Han er Herre.
Kjære deg som leser dette.;
Guds gave må du ikke vise fra deg. Du trenger den. Uten Jesus blir det ingen himmel på noen av oss – uansett hvem vi måtte være. Guds gave må deles. Alle mennesker må få tak i den om de skal nå Guds himmel. Igjen og igjen fristes vi til å leve for oss selv – som om vi aldri hadde hørt hans siste, sterke befaling om å gå ut i all verden og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Men dypt i vårt hjerte vet vi at den befaling han gav, den har vi hørt – den har vi fått kjennskap til.
Hva vil det si for hvordan våre liv skal leves i 2016?
Måtte Jesus navn bli et kjent og elsket navn i våre egne liv, og i alle verdens byer og bygder. Måtte Jesu navn også få runge ut over Tangier – der hvor alle julesalmer er ukjente salmer. Slik at noen også der kunne få ta Jesu navn på sine lepper, og i undring takke Gud for frelse, forlatelse og evig liv.
Skal det skje, så må Hans gjerninger kunngjøres. Da må Hans navn forkynnes.
”Jesu navn hvor skjønt det klinger, la det runge over jord Intet annet verden bringer, håp og trøst som dette ord.”
Jan-Tore Olsen
