Joh. 16.8 og 10.
Når Skriften her taler om Den Hellige Ånds gjerning, bruker den uttrykket å overbevise. Selve ordet vitner om at vi ikke makter å tro av oss selv. Det vitner også om den vantro som reiser seg i våre liv i møte med Bibelens budskap. Den Hellige Ånd må overbevise oss. Det er hans gjerning – å skape tro der hvor vår vantro råder, og å skape tillit til Guds løfter der hvor vår mistillit og uvisshet har fått plass. Han vil gi visshet. Ikke på en udefinerbar måte, men alltid gjennom å lede oss til det skrevne og talte ord. Det er akkurat hva Johannes vitner om når han sier det slik i 1.Joh.5.13; «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn».
«Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.» (Joh. 16.8)
«Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger.» (Joh.16.10)
Dessverre tales det sjelden over akkurat dette siste når det tales om Den Hellige Ånds gjerning. Da tales det mye oftere om at Han skal overbevise verden om synd, og om dom. Akkurat det skal jeg la ligge denne gang, og heller stanse ved det tiende verset her i Johannes kapittel 16.
Når Jesus sier at Den Hellige Ånd vil overbevise om rettferdighet, så retter han vår oppmerksomhet bort ifra alt som skjer og har skjedd i våre egne liv, og mot sin egen gang til Faderen. Jesus henviser her neppe bare til sin himmelfart og det at han på nytt skulle sette seg ved Faderens høyre hånd, selv om Bibelen sier det uttrykkelig at han ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Skriften lærer oss at det skjedde noe på Golgata som er skjult for det naturlige øye. Hebr. 9.12 sier det slik: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning».
Skriftstedet tar oss med inn i kapittel 16 i 3.Mosebok, og viser oss innholdet i den store forsoningsdagen. Det er få avsnitt i hele det gamle testamentet som så klart skildrer for oss hva som egentlig skjedde på langfredag som akkurat dette kapittel. Der skildres offerdyret som skulle slaktes som et syndoffer for folket. Men det står også mye mer; Den dag skulle ypperstepresten ta med seg blodet og gå inn i det aller helligste. «Han går inn for å gjøre soning i helligdommen», står det i vers 17. «Slik skal han gjøre soning for hele Israels hus», står det. Når ypperstepresten gikk inn i det aller helligste, da ble han borte fra folkets øyne. På utsiden stod folket og ventet. På innsiden møttes Gud og ypperstepresten. Det eneste han har med seg inn i møte med en hellig Gud er blod. Og folket vet at hele deres frelse beror på det som skjer der inne hvor ypperstepresten står som deres representant.
«Jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger», sa Jesus. Vi ser bare det ytre der han henger blødende på det midterste kors, pint og plaget av romerske soldater. Og vi forledes så lett til å tro at det var sentrum i Jesu lidelse, blind for hva Skriften forkynner oss. Hebreerbrevet sier uttrykkelig at Jesus med sitt eget blod gikk inn i helligdommen én gang for alle. Han gikk dit for å møte Gud. Han var ikke bare ypperstepresten som bar med seg fremmed blod. Han var også syndofferet som selv ble slaktet. Han gikk inn med sitt eget blod. Det var Hans blod som rant til soning for våre synder. Det var Han som ble slaktet og revet i filler under Guds vrede. «Han som ikke visste av synd ble gjort til synd», sier Bibelen. «Han ble knust for våre misgjerninger», står det i Jes.53.5. «Han ble en forbannelse for oss», står det i Gal.3.13. Det, og bare det er sentrum i Jesu lidelse.
Hva som skjedde der bak forhenget, eller sagt med andre ord; på «innsiden» av Jesu legeme (iflg. Hebr.10.20 er forhenget Jesu kjød), det var det ingen som kunne se med sitt naturlige øye, uansett hvor nært korset man måtte stå. Vi aner imidlertid at det skjer for vår skyld, at Han møter Gud i vårt sted. En yppersteprest tjente aldri seg selv. Vi bøyer vårt hode og fatter det knapt at den uskyldige tar den skyldiges plass – min plass. Og så vil Den Hellige Ånd overbevise meg om hva som egentlig skjedde når Jesus døde på korset; Jesus går til Faderen, og så oppfylles de mange sterke løfter fra det gamle testamentet, hvorav vi her bare vil nevne to:
«Han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.» (Salme 130.8)
«Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag.» (Sak.3.9b)
På den store forsoningsdag kom også ypperstepresten ut av helligdommen. Da kunne han løfte sine hender, og velsigne sitt folk. Du møter det samme på Golgata kors. Etter å ha båret sitt eget blod inn i helligdommen en gang for alle og vunnet oss en evig forløsning, roper han det ut til evig trøst for alle mennesker; «Det er fullbrakt!» Fullbrakt!!
Mange år senere står apostelen Paulus og ser tilbake på det som skjedde en fredag midt i påskehøytiden i Jerusalem. Han sier det slik når han taler om konsekvensen av Jesu gang til Faderen; «Der hvor synden ble stor, ble nåden ennå større» (Rom.5.20).
Synden ble forferdelig stor. Det ser du hvor du enn måtte vende ditt blikk. Det ser du kanskje aller sårest når Den Hellige Ånd viser deg hva som bor i ditt eget hjerte. Vår smertelige erfaring må bekjenne at synden ødelegger. Den har ødelagt så uendelig mye i våre egne liv. Synden skiller fra Gud. Synden fører mennesket i skyld overfor Gud. I Matt.18.24 skildres størrelsen på vår skyld. Der står det om en som skyldte sin konge 10.000 talenter. Jesus bruker ikke et slikt uttrykk på slump, men for å åpne våre øyne. Hvor mye er 10.000 talenter? En talent var 6.000 denarer. En denar tilsvarte en dagslønn. En talent var dermed ca. 20 års arbeid. 10.000 talenter – det tilsvarer tohundretusen års arbeide. Da lukkes min munn. Da ser jeg det hårreisende i å tro at det er mulig å ordne opp i sitt forhold til Gud ved eget strev. Da slutter jeg å be om at Gud må ha tålmodighet med meg, slik at jeg får betalt ham tilbake. Da skjønner jeg at det er ikke betalingsutsettelse jeg trenger, jeg trenger noe langt, langt mer enn det. Jeg trenger nåde. Jeg trenger godhet. Jeg trenger er en Frelser som kan tale min sak og gå Gud i møte i mitt sted.
Johan Arndt bruker et fantastisk bilde i sitt store verk «Den sanne Kristendom» når han skriver om Jesu gang til Faderen, og verdien av det blod som han bar med seg. Han skriver at alt det som du skyldte Gud det var som ett øre (og det skriver han ikke for å bagatellisere vår synd, men for å få fram et forhold), og så gikk Jesus inn og betalte hele din gjeld med ti tusen tønner med gull. Ett øre mot ti tusen tønner med gull. Hørte du? Ett øre mot ti tusen tønner med gull!! Det er forholdet som males for oss når Paulus i Romerbrevet sier at der synden ble stor ble nåden ennå større. Ett øre mot ti tusen tønner med gull. Da er det sannelig nåde nok også for meg.
Jesus gikk Gud i møte i mitt sted. Jesus betalte all min gjeld. Han kjøpte meg ikke med gull eller sølv, men med sitt eget dyrebare blod. Gud har fått den pris som var satt på min forløsning. Det er en historisk sannhet som min tvil og vantro aldri kan rokke ved.
Så er det ingen, absolutt ingen som kan si at Gud ikke er rettferdig når han frikjenner den ugudelige. Han krever aldri gjelden betalt to ganger, heller ikke av den aller mest ugudelige.
I Åp.1.5 står det om «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod. Det står ikke at han skal løse oss eller at han er i ferd med å løse oss fra våre synder. Han løste oss, står det. I preteritum, altså i fortid. Det er noe som Han allerede har gjort. Han har løst oss fra våre synder. Vår egen oppfatning av saken og våre egne følelser kan imidlertid reise seg i protest når vi ser på egne liv.
– «Nei, jeg er ikke løst», sier du.
– «Du er løst med Jesu blod», sier Den Hellige Ånd.
– «Nei, jeg sitter bom fast i synden», fortsetter du.
– «Du er løst med Jesu blod», sier Den Hellige Ånd.
– «Nei, men du hvor jeg skulle ønske at jeg var løst fra synden. Du må hjelpe meg Gud», sier du.
– «Du er allerede løst fra alle dine synder med Jesu blod», sier Den Hellige Ånd.
– «Nei», sier dine følelser,
– «Jo», sier Den Hellige Ånd.
Og så gjør han sin gjerning med å overbevise våre hjerter full av vantro. Han gjør det ved å lede oss fra løfte til løfte i vår Bibel.
Jes. 43.1: «Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.»
Hebr. 9.15b: «Det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt»
«Halleluja», sier jeg bare. Den Hellige Ånd har overbevist meg.
Jan-Tore Olsen
