– «Det var mangel på alt», svarer hun. «Vi manglet klær, vi manglet mat. Det var som å leve uten at det fantes noen velsignelse.»
– «Og så kom evangeliet?».
– «Ja» svarer hun, «og så ble det nok».
– «Uten at de ytre omstendighetene hadde forandret seg?»
– «Ja, men sånn er det med Herrens velsignelse.»
Vi er på husmøte i Valencia. Selve møtet er slutt, nå er det hun som fører ordet. Hun forteller om sitt eget liv, sin oppvekst og den tiden da evangeliet for første gang nådde inn i hennes hjembygd. For mindre enn tyve år siden. Da var hun bare ei lita jente på 7-8 år. Jeg har akkurat spurt henne om hun kan huske noe om hva det gjorde med henne, og med hele hennes familie – det å få møte evangeliet for første gang.
Hun kommer fra ei lita bygd utenfor Tinguipaya, i Bolivia. Her, langt inne i Andesfjellene, hadde tidligere NLM misjonærer bosatt i mange år, og det ble drevet et utstrakt evangelisk arbeid parallelt med ulike vann- og bygdeutviklingsprosjekter.
Hennes onkel var den første i hennes familie som kom til tro på Jesus. Han ble tidlig en brennende evangelist som med sin bibel gikk til fots fra bygd til bygd. Det var en brann i hans hjerte om at de også i de andre bygdene måtte få høre evangeliet, og bli kjent med Jesus. Det var ikke nok for ham at han selv hadde fått høre. Evangeliet måtte videre. Samtidig var det en sterk motstand og forfølgelse av de kristne de første årene av hans tjeneste. Det er sterkt å få sitte i Valencia denne kvelden og høre Alejandra fortelle om en onkel som så ofte måtte rømme til fjells for å overnatte under åpen himmel. Han anså det som for farlig å sove hjemme.
Videre setter hun ord på hvordan hennes egen far kom halvdød hjem en kveld, etter å ha drukket og vært i slåsskamp. Det er da hennes onkel enda en gang vitner om Jesus til sin bror, og sier at det bare finnes en farbar vei for ham. Og nøder ham til å komme til sin frelser. Den kvelden kom hennes far til tro på Jesus, og etter hvert hele hans familie.
Som helt ung tenåring flyttet hun sammen med sin familie fra landsbygda og til storbyen Cochabamba, hvor hun tidlig fant sin plass i den lutherske kirken i Complejo Fabril. Her gikk hun trofast i mange år.
Nå sitter hun i Spania. Kom hit for to år siden. Til et fremmed land og en fremmed kultur. Uten sine kristne venner. Og mange, mange hundre mil borte fra den kirka hun var så glad i. Hun har gått litt i ei evangelisk kirke her i Valencia, men gir klart uttrykk for at savnet etter ei luthersk kirke er stort. Hennes mann som til daglig kjører drosje, går ingen steder hvor Guds ord forkynnes. Men han har vokst opp i Spania, med bolivianske foreldre som har tatt ham med i kirke siden han var en liten gutt. Og i kveld har han sittet og lyttet, både til forkynnelsen og til hennes vitnesbyrd.
Vi hadde aldri møtt de før. Men det var opprettet kontakt via Facebook, og vi var ønsket varmt velkommen på besøk og på husmøte. Enda en gang stod det ei vid åpen dør inn til en ny familie her i Spania. Denne gangen reiste jeg sammen med Andreas Norbye, og ble tatt svært godt imot i ei koselig, lita leilighet der paret bodde sammen med sin sønn på 4-5 år. Det er alltid fint å få reise med Andreas. Han har med seg gitaren overalt, og åpner frimodig sin bibel der vi får stige inn. Slik også denne kvelden.
Etter å ha spist hjemmelagede hamburgere servert med pommes frites og coca cola, takker vi for oss rundt klokka halv elleve på kvelden. De takker så mye for besøket, og ønsker oss velkommen tilbake. «Slike besøk er med på å bevare meg hos Jesus», sier hun. Likevel tror jeg at det var vi som tilreisende som kjente på aller sterkest takknemlighet denne kvelden.
Neste uke reiser Felipe Lobo på møtebesøk til Barcelona. Her bor Alejandra sin lillesøster. Også i hennes hjem har døren stått åpen for Sarepta.
Så finnes det så mange, mange slike familier i Spania som sårt trenger å få høre om Jesus. Og møte andre kristne til oppmuntring på veien hjem mot det evige mål. Det er ikke til å komme forbi at mange har mistet troen i Spania. Enkelte av disse sitter tilbake med en sår lengsel etter den åndelige rikdom de en gang eide i Jesus Kristus.
Sigvart Engeset sier det slik i en av sine sanger;
«Kan jeg ikke blant kjemper stå, fremst der seirene vinnes,
Herren bruker de svake små, blott de tro mot ham finnes.
En som ikke de andre så, jeg får lokke og lede,
be ham heim til sin Far å gå, det vil himmelen glede..
Frelst jeg er for å synge ut lykken Jesus meg skjenker,
Han som gjorde på natten slutt, sprengte trelldommens lenker..
Titt det ringeste sendebud beste budskap fikk bære
Jeg er frelst for å si fra Gud; Du hans barn skal få være»
Jan-Tore Olsen
Hovedbilde Fotolia/Adobe Stock
