På debatten med Fredrik Solvang denne uka ble krigen i Israel diskutert. Her var representanter som støttet Israel og noen som støttet det såkalte Palestina.
Joar Melchior deltok i debatten, og han ble rystet. Det hadde han god grunn til. «Hvorfor kan tre av de som er til stede her, ikke uforbeholdent fordømme disse terrorhandlingene?», spurte han forferdet.
De hadde alle sagt de var imot at sivile liv gikk tapt, men…..
Dette ‘men’ tok bort hele alvoret i fordømmelsen av terroren. Det som kommer etter, gjør all ondskapen forståelig og unnskyldende. Så ramses opp de onde gjerningene: Apartheid. Undertrykkelse. Okkupasjon. Ydmykelse. Brudd på folkeretten.
Israel har trukket seg ut av Gaza, og gitt dem selvstyre. Som belønning for det, fikk de et land styrt av Hamas. I mange år har de likevel sendt inn store mengder mat og medisiner. De har behandlet palestinere på sine sykehus. Det til tross for at de har tålt tusener av raketter sendt inn over landet fra Gaza. De lever i konstant frykt for angrep eller gisseltaking. De har en fiende som hater dem. Gjerdet rundt Gaza, er helt nødvendig om hatet mot Israel ikke skal bli til terrorhandlinger.
I sitt charter ser Hamas fram til dagen da alle jøder er drept (art 7). De har bekjempelse av staten Israel som sin altoverskyggende hovedsak. Det er enhver palestiners viktigste plikt å bekjempe dette landet (art 14). Å dø for denne sak, er det høyeste gode. De erklærer hellig krig, Jihad, mot Israel (art 8). Alt er dypt religiøst forankret, og er ikke gjenstand for forhandlinger (art 12).
Det er ikke store ideologiske forskjeller på Hamas og IS eller Boko Haram. Hadde de hatt makten og muligheten, ville de utfra egne utsagn gjort det samme.
At Israel også har grunn til å frykte, viste terroraksjonen 7. oktober i år. Over 1000 sivile israelere, kvinner og barn, ble målrettet slaktet ned. Over 100 ble tatt til gisler, noen av dem voldtatt foran kamera og sendt på sosiale medier.
Israels ideologi handler ikke om død over andre folkeslag. De ønsker et land de kan være trygge i. Sionismen handler om retten til å få leve trygt i sitt eget land. De har aldri vist tendens til ekspansjonspolitikk. Alt de har tatt av landområder, er tatt på grunn av kriger som er ført mot dem. Det har vært en forsvarshandling.
Når Israel forsvarer seg, sender de sine kvinner og barn i bomberom. Selv går soldatene i front og risikerer sitt liv. Når Hamas går til krig, sender de sine barn i front, og sitter selv i trygghet i bomberom og tuneller, bygd av bistandspenger fra bl.a. Norge.
Hvordan kan det ha seg at ikke alle ser at dette er ondskap?
Mange nazister mente de arbeidet for det gode. De angret ingenting i rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. De var fanget av en ondskapsfull ideologi. ABB angret ikke sin massakre på Utøya. Han var en helt i egne øyne. Også han fanget av en forvrengt virkelighet. Denne ondskapen har de fleste nordmenn gjenkjent, og blir forferdet når de ser manglende anger overfor slike handlinger. Det er ingen ‘men’ som unnskylder det. Når det gjelder Israel derimot, evner mange ikke å se ondskapen som de utsettes for.
Mon dette skyldes at Gud har gitt dette landet helt spesielle løfter? Det er en åndskamp som raser. Det er nemlig Gud som våker over Israel. Han gav dem dette landet, og han har sørget for at de har fått det igjen. De er Guds utvalgte folk. Nei, de er ikke fullkomne, og en kan nok finne like mange feil ved dem som ved oss selv og vårt eget land. Men Gud holder like fullt sin hånd over dette folket. Den som vil bekjempe Israel, må bekjempe Gud.
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.»
Sak 12,5
Vi vil oppfordre alle som kan til å delta på Miffs støttekampe for Israel i Oslo 15. oktober.
Ole Andreas Meling
