Spørsmålet er blitt aktualisert da det ble arrangert swing-kurs for de eldste ungdommene under Ungdommens Landsmøte i sommer. I avisen Dagen har det vært noen innlegg for og andre mot. Frode Granerud forsvarer det utfra argumentasjonen: «I en luthersk organisasjon er det imidlertid Bibelen som er autoritet for liv og lære, og den som vil påvise at noe er galt, må begrunne det ut fra Bibelen, ikke ved tradisjonen.»
Dette argumentet krever en utdyping. Hva er årsaken til at pietistisk preget kristendom har sagt nei til dans opp gjennom tiden? De har også sagt nei til mange andre ting, som idrett, verdslig musikk, kortspill, alkohol, kino og strikking på søndagen, kan du si. Så kan vi le litt av det, og si at det bare er menneskebud.
Menneskebud er ikke alltid av det onde. Noen er satt opp for å bevare troen fra noe som kan skade den. Om det skadelige ikke lenger er til stede, skal vi ikke holde på menneskebudet. Kortspill lokker ikke lenger til pengespill, f.eks. Å fastholde at kortspill er galt, vil være et unødvendig menneskebud.
Men den pietistiske kristendom hadde med seg en frykt for verden, og en forståelse for at mennesket er svakt og lett lar seg lokke til fall. De sa ikke bare nei til det som uttrykkelig er synd, men også til det som kunne friste til synd.
Jo, det er viktig å skille mellom disse ting. Det som er en fristelse til synd, har ikke samme vekt som det som i seg selv er synd. Vi kan heller ikke binde hverandres samvittigheter når det gjelder slike bud, men kategorisere det som gode råd og anbefalinger. Til en viss grad skal vi også gi hverandre rom til å se litt ulikt på dette. Men om vi helt ser bort fra alt som kan være farlig og skadelig for troen, vil mange føres til fall.
Esekiel sier: «Det som er en fristelse til synd har de satt for sine øyne». Som kristne er vi også kalt til å prøve kulturen. Vi skal vurdere ting. «Det som er rent, godt og sant. Hold fast på det».
Det er derfor ikke slik at vi skal omfavne alt i denne verden, så sant ikke Bibelen sier uttrykkelig nei til det.
Å delta i dansen til Mirjam etter at de kom over Rødehavet, var greit. Det var en sømmelig dans, kjønnsdelt og uten villskap. Dansen rundt gullkalven var ikke greit. Den var preget av villskap og skrik. Dansen rundt gullkalven inngikk også i en tilbedelse av en avgud. Ser vi på dansen isolert sett, var det gjerne ikke mer syndig å danse med Mirjam enn med Aron. Men dansen rundt gullkalven lokket til fall, og kunne vanskelig skilles fra avgudsdyrkelsen.
Det fins dans som er kunst og artisteri. Det fins mennesker som lover Gud med hele seg. Her er ulike kulturelle uttrykk. Og vi kan få ha litt ulikt syn på hva som passer seg her og hva vi er komfortable med. De fleste av oss i Norge trives nok litt mer når vi får sitte stille på stolen enn de gjør for eksempel i Afrika.
Men det er ikke til å komme i fra at dans i dag brukes i veldig stor grad som et middel til å gjøre avstanden mellom mann og kvinne mindre. Det er en datingmetode, basert på lyst og begjær. Folk våger å være fysiske med hverandre på en helt annen måte i dansen, enn de hadde gjort uten den. En dansemusiker sa det slik: For 90 % av dem som danser til musikken vår, er det en paringsdans. Vi trenger å lytte til Paulus ord: «Vinn deres ektefelle i hellighet og ære, ikke i syndig lidenskap og begjær som hedningene».
Når jeg har sett dette på nært hold, og ser gifte menn danse tett med andre kvinner, har jeg tenkt: Ditt ekteskap kommer ikke til å vare lenge!
Vi ser et ras av unge par som ikke klarer å vente med sex før ekteskapet. Vi ser et ras av ektepar, også kristne ektepar, som ender i skilsmisse. Utroskap blir mer og mer vanlig. Var verden farlig før, er den ikke mindre farlig nå.
Jeg tror vi trenger mer pietisme, ikke mindre. Nei, vi skal ikke lage unødvendige menneskebud. Men noen er svært så nyttige.
Ole Andreas Meling
