Norge har forpliktet seg sterkt på menneskerettigheter som er utarbeidet av internasjonale organer som FN og Europarådet (EMK). De har så sterk juridisk status, at om norsk lov kommer i strid med disse, vil menneskerettigheter gå foran. De gjelder altså over norsk lov.
Også kristelig sett må vi glede oss over disse rettighetene, for de setter gode rammer for hva staten kan styre. Staten skal ikke regjere over menneskers samvittighet, tro og overbevisning, men skal i stedet aktivt støtte mennesket i å følge sin tro og utøve sin tro.
Norge liker også å fronte at de er gode på menneskerettigheter, og kan tale sterke ord til land som er dårligere enn oss i klassen.
Men det er ikke alle rettigheter myndighetene kjemper like aktivt for. Den klart mest «populære» menneskerettigheten i dag, er de homofiles rettigheter. Det er bare å ta en kikk på den norske siden til FN om menneskeretter, så møtes du av Pride-flagg og eksempler på land som er «homofobe».
Det er dog en annen rettighet som er under sterkt press i Norge. Og denne er mye sterkere hjemlet i ulike konvensjoner enn retten til at homofile kan leve som ektefolk. Det er retten foreldre har til å velge undervisning til sine barn som er i samsvar med sin eg en tro og overbevisning.
I grunnlagsdokumentet fra 1948, Verdenserklæringen om menneskerettigheter, heter det i Art 18 at enhver har rett til «tanke-, samvittighets- og religionsfrihet…og gi uttrykk for religion gjennom undervisning..»
I den viktige oppfølgeren, Europeiske menneskerettserklæringen (EMK) fra 1950, heter det:
«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres religiøse og filosofiske overbevisning.» EMK art. 2.
I 1966 kom konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (SP). Her understrekes det også veldig sterkt:
«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning», SP art 18
Regjeringen planlegger i disse dager ny lovgivning for private skoler. Loven har høringsfrist 25. januar. I lovforslaget er det 3 svært uheldige endringer i forhold til dagens lovgivning.
- Lokalkommunen får vesentlige større innflytelse i avgjørelsen om en skole blir godkjent.
- Lokalkommunen kan bli gitt makt til å redusere elevtall i allerede eksisterende skoler.
- Bibelskoler får vesentlig mindre støtte til drift. (Fra 75 % til 65 %).
Når det gjelder det første punktet, så vil det nå bli nærmest umulig for foreldre å danne kristne friskoler i kommuner med «rødt» flertall. Det er ikke vanskelig for de som er imot friskoler av prinsipielle årsaker, å komme på en ulempe som vil gi departementet mulighet til å nekte oppstart. Det vil trolig holde at kommunen frykter det vil bli mindre overføringer til den offentlige skolen som følge av at elever vil velge den nye kristne skolen i stedet for den offentlige.
Nå er det mest sannsynlig at kommunen tjener på at det kommer en friskole og slik hjelper dem med opplæringsplikten. Det er ingen tvil om at kristne skoler drives billigere og mer effektivt enn offentlige skoler. Men sett likevel at kommunen taper noen kroner på det. Skal vi bare oppfylle menneskerettene når det ikke koster oss noe?
I høringsnotatet fra departementet leser vi slik:
«Departementet vil understreke at henvisningen i § 1-1 første ledd til menneskerettsloven § 2 nr. 2 ikke skal forstås slik at godkjenning og finansiering av skoler etter privatskolelova er nødvendig for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter blant annet Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) protokoll 1 artikkel 2.»
Departementet forsvarer seg altså med at det fortsatt er juridisk mulig for foreldre å starte en skole, men da uten statsstøtte. Det ville innebære en helt uoppnåelig egenbetaling av foreldrene. En familie med 4 barn ville måtte betalt over 500 000 pr år for å dekke inn statstilskuddet.
Norge roser seg av å holde menneskerettighetene høyt, men er ikke villig å betale noe for at foreldre skal få velge undervisning i samsvar med sin tro og livssyn.
Norske myndigheter er satt til å våke over menneskerettighetene. Det at de så lett kan sette menneskerettighetene til side, viser hvordan ikke-kristen ideologi trumfer menneskerettighetene. Det må vi nok forvente mer av, om Norge fortsetter å sekulariseres som nå.
Ole Andreas Meling
