Det er en usedvanlig mild desemberdag. Vi skal på besøk til en spansk kvinne som vi har fått kontakt med via en «sareptavenn» i Spania. Hun bor svært sentralt i en av de større byene i regionen. Det har gått et par uker siden jeg snakket med henne, vi ville gjerne få det til å klaffe også med andre besøk vi har planlagt på denne kanten.
– Jeg hører ikke så godt, så bare ring flere ganger hvis jeg ikke åpner på første ring, var instruksen jeg fikk over telefon.
Mot sentrum. Storbyen har mange mørke hull som fører ned til et intrikat nettverk av togskinner. Vi har gått av på riktig stasjon og i det vi kommer opp på overflaten ser vi det ærverdige tyrefekterstadionet foran oss, badet i de mørkegule strålene fra den lave desembersola. Kartet på telefonen indikerer at adressen bare er halvannet kvartal unna. Etter to minutters gange forlater vi den hektiske hovedgata og ringer på dørklokka i ei lita sidegate, vis-a-vis ei kebabsjappe med blinkende neonskilter. Vi får svar på første ring.
Lovsang. Et varmt smil møter oss i 2. etasje. «Sonia» viser oss inn i ei koselig leilighet. Her har hun vokst opp og levd nesten alle sine dager. Nå er hun i 60-årene og helsa er ikke hva den en gang var. Hun skryter av legen sin, samtidig som hun erkjenner at det er begrenset hva de kan gjøre med en syk og aldrende kropp.
– Jeg får god hjelp, sier hun takknemlig og kaster et blikk bort på den velfylte kurven med remedier som står pent oppstilt på skatollet. I hjørnet av stua står en velbrukt kassettspiller. Tonene fra de mange lydkassettene gir godt selskap. Hun liker best å høre på lovsang. Mest på spansk og noe på engelsk, forteller hun.
Anglofil. I den store bokhylla ved skatollet står det flere bibler. Noen av dem er på engelsk. Jeg er nysgjerrig på hvorfor hun har engelske bibler. Spanjoler er ikke kjent for å være spesielt anglofile.
– Jeg kom til tro som ung jente da jeg kom i kontakt med britiske misjonærer, forklarer hun. Foreldrene mine var skeptiske, de regnet nok med jeg ville «vokse det av meg», humrer hun.
Under den kalde krigen bygde amerikanerne store baser på den iberiske halvøy og med dem fulgte også amerikanske soldater. Mange av dem var baptister. Spanjoler flest var nok ikke spesielt begeistret for nærværet av grønnkledde amerikanere på spansk jord. For Sonia ble vennskap med amerikanske familier, enten de var misjonærer eller forsvarspersonell, en stor hjelp til å leve som evangelisk kristen i en tid hvor Spania var et diktatur.
Hjertevarme. Sonia forteller at det kan være vanskelig å leve alene nå som det er blitt vanskeligere å komme seg ut. Gjennom årene har hun vært innom flere kirker her i byen. Nå har hun sitt åndelige hjem i en migrantkirke. Hun synes hjertevarmen er større der. Dessuten har menigheten et diakonalt arbeid blant vanskeligstilte hvor hun bidrar så ofte hun kan – og helsa tillater det.
Her hjemme i leiligheten er det sjelden hun har besøk av andre enn helsepersonell. Vennene hun lekte med i gata som barn har for lengst flyttet ut av sentrum. De nærmeste slektningene bor i utlandet. Derfor setter hun ekstra stor pris på at Misjon Sarepta har tatt turen denne formiddagen.
Ordet. Etter en kaffekopp og en smak på julekakene, åpner vi biblene våre. Jeg leser noen linjer fra Johannesprologen – om Gud som ble menneske – og prøver å si noe om Jesus som er «Ordet».
Etter ønske fra Sonia leser vi videre fra Jesajaboken.
– Det er en av mine favorittbøker i Bibelen, sier hun, det er så mange løfter der!
Myrra og møkk. Vi leser om en tjener som frivillig overgir ryggen til å bli slått, og skjegget til å bli revet av. Som ikke skjuler sitt ansikt for «vanære og spytt» (Jesaja 50,6). Gud sendte sin egen Sønn til verden, men «hans egne tok ikke i mot ham» (Joh 1,11). Kontrasten til kronene av glitter og lysslynger som dekorerer lyktestolpene utenfor er bisarr. Slik er også spennet i juleevangeliet; lys og mørke, myrra og møkk, krybbe og kors.
På vei ut døra får vi med oss gode ønsker for julehøytiden og en invitasjon til å komme igjen så snart vi har mulighet.
– Ta gjerne med dere noen av ungdommene fra Sarepta!, avslutter en smilende Sonia.
(Illustrasjonsfoto: Pixabay)
