Å reise rundt i bobil å holde møte, er et stort privilegium. Ja, å få vandre på de veier vi tror Herren kaller oss til, er alltid en velsignelse.
Et av de frynsegoder jeg får ha i mitt tjeneste, er å kunne ta en tur ut i naturen. Favoritten er alltid å få bestige en fjelltopp og nyte utsikten over det vakre landet Norge har fått. Slike fjelltopper finnes overalt i vårt land.
Denne gang var målet Malmangernuten i Kvinnherad, 890 moh. Det er nydelig vær. Stien går over et beite, men oksene er ikke ute, så jeg kan gå trygt over og begynne oppstigningen. Jeg har ikke tatt med niste eller vann. Jeg spiste godt til frokost og vann bruker det å være nok av i fjellbekkene. Men her tok jeg feil. Det har ikke regnet på mange dager, og ikke en fjellbekk å se. Svetten siler nedover ansiktet, og det bærer bud om at kroppen snart trenger påfyll av væske.
Halvvegs oppe, og jeg begynner å kjenne et sterkt behov for vann. Kreftene avtar. Det er litt dugg på gresset, men å slikke litt dugg fra gresset monner ikke så mye. Endelig ser jeg vann. Skuffelsen er dog stor når jeg nærmer meg vannet. Det lukter dårlig. Det ser skittent ut. Det er brakkvann. Stillestående vann. Jeg trenger rennende vann. Vann som er i bevegelse er reint. Diverse forurensing siles bort når vannet renner gjennom mose og stein. Mon jeg kommer meg til topps? Kanskje jeg må snu? Jeg går litt lenger, men kjenner tørsten blir større og kreftene mindre. Og der, endelig hører jeg en klukkende lyd. Bare dråper av en bekk. Jeg graver i mosen for å komme fram til de dyrebare dråpene. Hånden fylles av dette livgivende, rene vannet, og tørsten slukkes. Og med det fylles jeg av nytt mot, og tro på at jeg skal nå målet. Ja, målet ble nådd.
Men tankene gikk til Salme 42,2: Som en hjort lengter etter rennende vann, tørster min sjel etter deg min Gud. Hjorten kan stå til halsen i brakkvann. Den skriker av tørst, men drikker ikke. Den ser etter det rennende, rene vann. Det kan bety døden å drikke det stillestående, forurensede vann.
Det er ikke det samme hva vi stiller sjelens tørst med. Vi må ikke drikke forurenset vann. Kun rent, rennende. Jesus sa til kvinnen i Samaria: Jeg er det levende vann, den som drikker det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.
Menneskets sjel tørster. Vi kan ikke leve med følelsen av tomhet, kjedsomhet, ensomhet, meningsløshet. Vi kan ikke leve uten håp for framtiden.
Men hva slukker vi vår tørst med?
I en bygd gikk nesten ingen på bedehuset lenger. «Sporten tar alle her», sa de. Sport er jo sunt for legemet. Men er et livsfarlig vann til å slokke sjelens tørst med. Det gir ingen håp for evigheten. Likevel ser det ut som mange velger denne kilden. En treningstur prioriteres alltid foran et møte på bedehuset.
Det finnes mye brakkvann for sjelen i dag. Derfor kommer så få til kilden med det levende vann.
Men brakkvann kan være mer enn sport eller andre interesser. Også fra talerstoler serveres ofte urent vann. Det er mennesketanker som forkynnes, og ikke Guds rene Ord. Mennesketanker vil kun skape religiøsitet. Jesu ord gjenføder mennesker og skaper kristne. Men de fleste tenker lite over om det er religiøsitet eller kristendom som forkynnes.
Mine får hører min røst, sa Jesus. Du trenger å høre loven forkynt, uten at den blandes med fornuftens forurensing. Fornuften vil alltid søke å mildne Guds bud, slik at de blir rimelige og håndterlige. Da blir du ikke skyldig for Gud. Du får ikke problemer med din synd. Og du har ikke bruk for daglig nåde. Du er fornøyd med å kunne si noen læresetninger om nåden.
Det rene vann er også det rene evangelium, uten innblanding av krav og forventninger. Evangeliet er ikke bare til inspirasjon for et frimodig kristenliv. Det er selve frelsen, hvilen og grunnvollen. Det er den åpne dør. Dette trenger vi å få forkynt daglig til vår sjel. «Det er nok det som Jesus gjorde, det er nok det som han har sagt».
Her er det levende vann. Er du som hjorten som tørster etter dette vann, eller har du fått stillet din tørst i de mange forurensede brakkvann som tilbys?
tekst og foto: Ole Andreas Meling
