Jeg kjører gjennom nydelig norsk landskap. Utsikten folder seg ut som en vakker naturfilm. Daler, elver, fjell og innsjøer. Der var et reinsdyr. Plutselig hopper et ekorn over vegen. En elgku og 2 kalver beiter langs vegen. Så møter jeg en bobil. Vi vinker til hverandre, som seg hør og bør for oss i «bobilklubben». Men det er en forskjell. Den andre bobilen kostet gjerne en million, min er en gave. De er på ferie, jeg er på preikeferd. Det er en flokk faste givere som gjør reisen mulig.
Jeg er på møtetur til Trøndelag. Reiseruta teller 15 møter fordelt på 11 bedehus, Stort sett er det små flokker. Oftest under 10, sjelden over 20.
Hva er grunnen til at mange ønsker å støtte denne reisen? Hvorfor er det så viktig å besøke disse små flokkene? Predikanten har kun et enkelt budskap fra Bibelen. Ofte kan han anfektes av at det er lite han har å bringe. Det finnes bedre talere på nettet. Da tar også møtet kortere tid, det er billigere og vi slipper å ordne til lokalet og kaffien.
Mens jeg skriver dette, avbrytes jeg av 2 gutter. De leser plakaten på bobilen: Møte idag kl 1900. Tale av…. Jeg tror ikke de kommer, men de ble minnet på noe. Flere stanser ved bilen og leser. Møte. Kanskje har de et minne om noe fra et møte. Det var også en annonse i avisa. De kjente gjerne et stikk: «Her skulle jeg gått». Når lyset tennes og bilene parkerer utenfor, så er også det synlig for andre. Ingen ville lagt merke til at du hørte en tale på nettet.
Så var det en som kom på møtet som kjempet med anfektelse og tvil. Det var så godt å møtes og snakke litt sammen etterpå. Det gjorde noe godt med oss å få synge sammen. Være sammen. Og så merker vi at budskapet nok en gang får bli til mat. Herren velsignet nok en gang stunda der to og tre er samlet om hans navn.
Jeg tenker på Herrens ord: «Herren, deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent. For han hadde medynk med sitt folk og over sin bolig. Men de spottet Guds sendebud og foraktet hans ord…» 2. Krøn 36,15
Hvorfor sendte du dem sendebudene, Herre? De ville jo ikke høre. Herren svarer: «han hadde medynk med dem.» Å gå fortapt er en mye mer alvorlig sak for Herren en for oss. Derfor skal de få nok en mulighet. Nok et kall. Nok et sendebud. Kanskje de da vil høre. Så viktig er det for Herren. Så viktig må det være for oss.
Ole Andreas Meling
