En desemberkveld i 2017 banker det på døra hjemme hos Luis Antonio Surio Ayala i El Salvador. Utenfor står flere menn. De har kommet med en eneste hensikt. De har kommet for å drepe. Det er Luis som skal ryddes av veien. De kommer imidlertid for sent. Mens de står på trappa hjemme hos ham i El Salvador, sitter Luis på et fly på vei over Atlanterhavet med kurs mot sin søster i Barcelona.
”Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet. Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord”, står det i Salme 124.7-8. Det er det bibelverset Luis aller oftest løfter frem når han avlegger sitt vitnesbyrd.
Luis vokste opp som de aller fleste andre barn i Latin-Amerika. Hjemme var han stort sett bare for å spise og sove. Dagene ble tilbrakt i lek ute på gata i bydelen hvor han vokste opp. Etterhvert festet volden et sterkere og sterkere grep i El Salvador, og gata ble en farlig plass. De aller fleste av de han vokste opp sammen med, ble bundet mer og mer fast i rus og gjengkriminalitet.
”Alle mine barndomskamerater er enten død eller så sitter de i fengsel”, forteller Luis.
Selv havnet han etterhvert på politistudiet i sitt hjemland. Det gjorde ham imidlertid til sine venners fiende. Som kommende politimann ble han stående i veien for dem, og dermed sett på som en trussel som måtte ryddes av veien.
Sin unge alder til tross, så har Luis båret tungt. Tyngre enn de aller, aller fleste. Sytten år gammel mistet han den far som han var så sterkt knyttet til. Hans far døde i fengsel. Hva det gjør med en ung gutt er vanskelig å forestille seg for den som ikke har opplevd det. Luis er smertelig klar over at hans far hadde mange fiender. Og han vet også inderlig godt at det er familien som blir målet, om man virkelig vil ramme sine fiender.
Bare for noen måneder mistet han også sin kjæreste. Hun døde i ei trafikkulykke i USA. Det var et utrolig hardt slag for ham, og noe som naturligvis fortsatt preger ham sterkt.
Hjemme i El Salvador hadde han som barn ei tante som enkelte ganger tok ham med til kirke. Der var det gratis saft å gå. Han husker at filmen ”The Passion of the Christ” hver påske ble vist i kirka. Den gikk imidlertid på engelsk, uten noen som helst oversettelse til hans morsmål.
Når han ser tilbake på sitt liv, vitner Luis om at han behandlet Gud som et leketøy. Hadde han bruk for ham, så ropte han på ham. Ellers levde han sitt liv som om Gud ikke eksisterte.
Det var på spansk jord at Luis ble kjent med Jesus. Etter at hans yngste søster som var en bekjennende kristen også kom til Spania, ble han en dag sittende sammen med sine søstre og se på den nevnte filmen om Jesu lidelseshistorie. Denne gangen på spansk. Han hadde sett filmen flere ganger før, men denne gangen gjorde den et enormt inntrykk både på Luis og hans eldste søster som heller ikke var noen kristen. Han forteller at de satt og gråt sammen mens filmen rullet over skjermen.
I utkanten av Barcelona fikk de etterhvert kontakt med ei lita pinsekirke med en marokkansk pastor. Noen måneder senere var det besøk fra Centro Sarepta i denne menigheten. Bare noen uker senere satt Luis som helårsstudent i klasserommet her på vårt bibelsenter. Og drakk av det levende vann. Sugde til seg fra undervisningen i time etter time, med en åpen bibel foran seg. Selv om han nok opplevde at tankene ofte kunne fly, og de vonde minnene stå lys levende foran ham, så ble han likevel ved Åndens verk knyttet fastere og fastere til Jesus gjennom det han fikk høre og lese.
Dette året er Luis tilbake på Centro Sarepta. Denne gangen som volontør. Også dette året følger han bibelundervisningen fast. I tillegg er han med rundt og vitner om Jesus på møter og utreisehelger. Han er i ferd med å starte opp en liten barneklubb her i Alfaz del Pi, hvor han inviterer barn fra området inn på Centro Sarepta. Han hjelper til med praktiske ting på huset, og er ei stor solstråle i miljøet. Luis bærer med seg et sterkt ønske om å få bruke sitt liv i tjeneste for Jesus. Han brenner for at mennesker må få bli kjent med evangeliet. Han vil inn til mennesker som lever i bunnløs fortvilelse og mørke for å få si dem at den Jesus som løftet han opp i fra fordervelsens avgrunn, også makter å løfte dem opp om de lar Ham få slippe til.
Forrige uke var det en sang som ble sunget igjen og igjen på morgensamlingene her på Centro Sarepta. ”Que sería de mi si no me hubieras alcanzado”, heter den på spansk. Skrevet av Jesús Adrián Romero. Det var en sang som mange kunne kjenne seg igjen i.
”Hva hadde det vel vært av meg dersom ikke du hadde funnet meg?
Hvor hadde jeg vel jeg vært i dag dersom du ikke hadde tilgitt meg?
Da hadde jeg hatt en tomhet i hjertet mitt, da hadde jeg vandret om uten mål og retning.
Hvis det ikke hadde vært for din nåde og for din kjærlighet.
Da hadde jeg vært som en såret fugl som er i ferd med å dø på bakken..
Da hadde jeg vært som en hjort som tørster etter vann i en ørken..
Hvis det ikke hadde vært for din nåde og for din kjærlighet.”
—
Luis vet fortsatt ikke hvem det var som banket på døren hjemme i El Salvador for knapt to år siden. Men ett vet han; Det var Herren som førte han ut. Det var Jesu nåde som ble ham til frelse.
Det er underlig å få sitte og lytte når Luis vitner om Jesus. Det er noe som går fra hjerte til hjerte. Han har på ingen måte svar på alle spørsmål. Alle ”hvorfor” i hans eget liv er slett ikke noe som bare hører fortiden til. Men midt i alt som er vondt og vanskelig er hans vitnesbyrd både tydelig og sterkt sentrert om Jesus;
”Det var Han som søkte meg, det var ikke jeg som søkte ham. Det var ikke jeg som fant Ham, det var Han som fant meg. Det var Han som løste mine bånd. Det var Han som løftet meg opp. Det var jeg som satt fanget som et dyr. Men Jesus brøt i stykker lenkene, og jeg ble fri. Det er Han som er god, ikke jeg. Han er Lyset som steg inn i mitt mørke.”
