«Da det dro ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov» (Matt. 25:5)

Slik står det i lignelsen om de ti jomfruene. Vi leser at de gikk alle ut for å møte brudgommen. Det er ikke den store folkeskaren der ute i verden det tales om, som lever uten å tenke på Gud. Men noen som har gjort seg klar til å gå ut – for å møte brudgommen.

Men det drar ut før brudgommen kommer…

Ja, er det ikke nettopp slik det oppleves. Det drar ut. Tanken på at brudgommen en gang kommer igjen glir så umerkelig stille bort fra oss. Og så renner dagene våre ut mellom hendene på oss – mens vi er opptatt med oss selv – nyte livet her og nå. Det er som om det siger inn over meg; Jeg begynner å trives i verden. I hjertet mitt er dragningen mot verden sterkere enn dragningen mot den store bryllupsfesten. 

…slumret de alle inn og sov.

En fryktelig alvorlig tilstand! De sovnet. Har det sunket inn over deg? Dette ufattelige alvoret. At DU kan gå fortapt.

«Det går nok bra til slutt!» Slik tenker vi og slik lever vi. Men Jesus sier oss så brutalt tydelig i denne lignelsen at døren ble stengt. Og fem av ti blir stående utenfor i evigheten. Det er ikke alle det går bra for til slutt.

Alle sovnet. Men selv om alle sovnet, var det likevel noen, som på tross av seg selv og sin søvn fikk være med til bryllupet. Hva var det de hadde? Hva var denne oljen som var så avgjørende?

Da tenker jeg på hovedpersonen i denne lignelsen. Hvem er det?

Det er brudgommen – Jesus Kristus.

Har du sett Frelseren slik Peter fikk se ham?

Peter sviktet sin Herre. Tre ganger fornektet han ham. Og da hanen gol vendte Jesus blikket sitt mot Peter. Han sa ingenting. Men Peter skjønte med en gang hva han hadde gjort. Han gråt bittert.

Vi ser inn i Peters hjerte. Det er som om vi aner noe av hans hjerteforhold til sin brudgom; «Jeg må ikke miste deg Jesus!»

Eier du dette hjerteforhold til brudgommen?

Skrevet av Svein Wilhelm Nessa (Styremedlem i Misjon Sarepta)