I møtesalen rett under oss, undervises det grundig i troslære i møte med en flokk som tilsammen har vært på tusenvis av kristne møter i Norge og Danmark. I det lille klasserommet i 2. etasje foregår alt på spansk. Også her har det allerede blitt undervist i flere uker. i dag sitter det imidlertid to nye studenter i mellom oss. Han har vokst opp i Sør-Amerika, hun i Europa. Han landet i Spania for fire dager siden, hun har bodd her i området i flere år. De sitter begge med en åpnet, lånt Bibel foran seg. Sarepta har fått tak i både spanske og arabiske bibler, da så mange av de vi møter kan fortelle at de aldri har hatt en Bibel mellom sine hender.
På timeplanen står det 1. Johannes brev. Innledningsvis sies det litt om hvem Johannes var, før de første vers i hans første brev leses høyt. Johannes skriver om én som han har sett med sine egne øyne, én som han med sine egne hender har rørt ved. Det er én Johannes har trang til å vitne om, én som han vil male for våre øyne. Det finnes én Johannes vil vi skal bli kjent med. ”For at vår glede kan bli fullkommen”, skriver han.
”Hvem er det Johannes vil rette all vår oppmerksomhet mot?” Det er mitt første spørsmål.
”Jesus”, svares det umiddelbart av ei dame som tidlig i sitt liv kom til tro på sin Frelser. I det jeg skal fortsette, avbrytes undervisningen. Av henne som for første gang i sitt liv sitter på en bibeltime. Det er et spørsmål hun må få stille;
”Hvem er Jesus?”
Hun spør for å få vite. Hun har hørt navnet. Men; ”Hvem er Jesus?”
”Så godt at du spør.”
Så får fagplan være fagplan. Johannes og hans brev får vi komme tilbake til. I stedet åpner vi det første kapittel i Det Nye Testamentet, og leser noen vers derfra. Om Maria og Josef. Om det løfte som gis om den frelser som skulle fødes. Så leser vi juleevangeliet fra Lukas 2 hvor det berettes om Han som fødes, om sangen som bæres frem i nattemørket og om budskapet som ropes inn i vår verden; ”Frykt ikke!… I dag er det født dere en Frelser”.
”Un salvador” (en frelser)??
”Si, un salvador” (ja, en frelser), svarer jeg. Og prøver å si noe om Adam og det som skjedde på syndefallets dag, og hvilke forferdelige konsekvenser det fikk for den enkelte av oss.
”Adam?” Jeg avbrytes igjen. ”Adam?” Det er et helt ukjent navn for henne.
”Syndefall?” Et helt nytt ord for henne.
Hun sitter med vidåpne øyne og lytter. Og spør – igjen og igjen.
Også de andre lytter.
Midt i dagens undervisningstimer langt sør i Europa slår det meg hvor utrolig stort det er å få bruke noen timer en helt vanlig torsdags formiddag til på en enkel måte å si noe om den Jesus jeg har fått den lykke å bli kjent med. Og blant dagens tilhørere ha to som begge kan fortelle at de i dag for aller første gang i sitt liv fikk høre juleevangeliet lest.
Timene tar etterhvert slutt.
Han? Han blir sittende igjen og lese videre i den Bibel han har fått låne.
Hun? Hun reiser seg med et stort smil over ansiktet.
”Jeg gleder meg allerede til i morgen.”
Det er det siste jeg hører før hun forsvinner ut av klasserommet.
Mens disse linjer skrives i en sen kveldstime her i Spania, så kjenner også jeg på at jeg gleder meg til i morgen. I møte med en ny undervisningsdag så er det uendelig godt å vite at Den Hellige Ånd ennå i dag makter det ingen av oss selv makter, nemlig det å herliggjøre Jesus slik at Han alene blir stor og umistelig for våre hjerter.
Jan-Tore Olsen
