Klokka har passert midnatt. Det er ikke et menneske og se ute i gatene i Lliria. Gradestokken har krøpet enda noen grader lavere. Vinteren er på vei, og folk har tatt tidlig kveld. Det har blitt stille også i leiligheten vi har fått låne denne uka. Vi har utreiseuke på Centro Sarepta. Våre helårsstudenter fra Norge og Danmark er med og bidrar med sang og vitnesbyrd.
Det er bare noen timer siden vi satt og sang sammen, både på spansk og på quechua. Midt iblant oss satt ei dame sist i førtiårene, som var på møte for første gang på over tyve år. I mange år var hun den som hadde dratt andre med seg dit hvor Guds Ord var å høre. Det var hun som hadde satt mot i andre, og nødet dem om å ikke rote seg bort i fra Jesus. Nå var det hun selv som hadde kommet på avstand.
Kveldens tekst var hentet fra Lukas 15 hvor det tales om han som måtte ut for å lete etter den sauen som hadde rotet seg bort. ”Denne sauen… det er jo meg,” sier hun forsiktig midt under prekenen.
Det er ikke vanskelig å ane smerten bak de ord som går over hennes lepper. Hun er dog ikke alene om å ha kommet på avstand fra Jesus. ”Vi for alle vill som får”, sier Skriften. ”Vi vendte oss hver til sin vei”, forkynner profeten. Vår lykke det er at det finnes en Gud som ikke kunne slå seg til ro med at vi hadde rotet oss bort fra Ham. Han måtte ut for å lete. Ikke for å skjelle ut den som det hadde gått galt for. Ei heller for å slå eller straffe. Men Skriften tegner et bilde av en som bøyer seg ned, en som stiger inn i vår verden for å søke og frelse det som var fortapt. ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet”, skriver Brorson i sin mektige salme. At Jesus kom, det ble vår redning. Det ble min redning.
”Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldre med glede” (Luk. 15:5).
Det å være en kristen det er mer enn å følge i Jesu fotspor. Det er å få hvile mellom hans skuldre (5. Mos 33:12). Det er å bli båret på hans skuldre hver eneste dag på vei mot det evige mål.
”Han løftet meg opp av fordervelsens grav… Han la i min munn en ny sang…”
Det er David sitt vitnesbyrd om hva som skjedde i hans liv.
Vi fikk en god prat før møtet ble avsluttet. Hun ville så gjerne tilbake denne dama som i kveld fikk høre Guds ord forkynt for første gang på over tyve år. På grunn av en vanskelig arbeidssituasjon viser det seg imidlertid umulig for henne å komme på de tillyste møtene klokka åtte om kveldene. ”Kan dere ikke ha et ekstra møte klokka 18.00?”, lyder spørsmålet. I morgen blir det derfor møte både klokka seks og åtte. Be om at både hun og andre måtte finne veien.
Jan-Tore Olsen
