Safira måtte gå og se etter mannen som hadde vært borte i 3 timer nå. Hun gikk der og tenkte på at «alle lyver jo litt» – og den tanken var jo egentlig sann – og den tanken hadde hun funnet sin trøst og hvile i. Bare av og til var det noe som uroet……..
Les. Apgj. 5.1-11
Første gangen hun og hennes mann hadde «fått tanken» om å stikke unna noe av betalingen for jordstykke – og samtidig lyve «litt» om det – ja, da hadde de rødmet når de så på hverandre. Akkurat som om de skammet seg litt over det de nå hadde tenkt og sagt……
Da Safira kom inn i rommet der apostlene var – undret hun seg. Hun så ikke Ananias noe sted. Hun var sikker på at han var her. Peter går bort til henne – han ser så varmt og skarpt på henne – «Si meg, er dette summen dere solgte jordstykket for?»
Igjen er rommet fylt av en kamp. En kamp på liv og død! En kamp om èn sjel.
Der og da kunne Safira ropt til Jesus Kristus – slik som Peter en gang gjorde: «Herre frels, jeg holder på å gå under!» Straks ville hun fått opplevd å blitt dratt opp og inn til Kristus. Inn i Ham. Inn til syndenes forlatelse. Inn til evig liv. Inn til Lyset – til et oppgjør for virkelige synder – inn til det blod som renser fra all synd.
«Du må si det dere var enige om – du og din mann» hvisker Satan selv til henne. «Hva vil apostlene tenke om deg og Ananias, dersom du nå plutselig sier at dette ikke er hele summen – Ananias har jo sagt at dette er summen dere fikk for jordstykket».
Blek men fattet svarte Safira – ganske kaldt – og etter en stund: «Ja, dette er summen».
Rødmen og skammen over synden var borte fra Safiras liv (Jer. 6.15). Det hadde blitt for trangt (for henne) på de gamle stier – for trangt på Veien som fører til det gode (Jer. 6.16). Hun og Ananias hadde funnet trøsten og hvilen i at «alle synder litt» og da var det ikke så farlig om de gjorde det også. De sto sammen om dette – de to.
Peters varme blikk mot henne hadde stivnet. «Hvordan kunne dere bli enige om å friste Herren Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære deg ut!»
Straks falt hun ned foran føttene hans og utåndet………de bar henne ut og begravde henne ved siden av hennes mann.
To mennesker – som deg og meg – nå i den siste tid.
Sammen – enige om å synde……for det er da vel ikke så farlig? Sammen var de i livet og sammen blir de i evigheten. Grufulle tanke! Grufulle virkelighet! Grufulle evighet!
Med en evig kjærlighet elsket Jesus dem. Som en høne samler sine kyllinger under sine vinger ville han samlet dem på det trygge sted – hos seg. I hans rettferdighet skulle all deres skam blitt skjult. I Hans sår ville de funnet legedom og frelse. I Jesus Kristus – i Lyset – ville de fått et annet liv og en annen virkelighet i evigheten.
Herren sier til deg og meg: Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse. Jes 55:3
Sammen – enige om å synde (Del 1)
Sammen – enige om å sunde (Del 2)
