Det var ei helt vanlig natt. Et helt vanlig år.
Det var travle tider. Det vitner et fullt herberge om.
I Betlehem lå folk og sov.
I århundrer hadde folket ventet på Messias. Løftene stod der så tindrende klart. Samtidig var det nok mange som kjempet med tvilens tanker; Var det virkelig hold i alle Guds løfter? Også deres besteforeldre og olderforeldre hadde i sin ungdom ventet på Messias. Men ingen Messias kom. Slektsledd etter slektsledd hadde gått i grav. Han de hadde ventet på kom ikke. Det var mørkt i Israel. Det var ikke lenger som i gamle dager, da profet etter profet hadde virket iblant folket, og lengselen etter Messias komme til tider hadde levd så sterkt i blant dem. Det var blitt mørkt i landet.
Og så skjer det – ei helt vanlig natt. Han kommer så stille. Så umerkelig. Han kommer som et lite barn. I løpet av ei eneste natt så går så mange av det gamle testamentets løfter i oppfyllelse. Ikke som svar på folkets bønner. Heller ikke som et resultat av en verden som står klar til å ta imot verdens Frelser. Dog kommer Han slik som alle profetier i århundre etter århundre stille har vitnet om at Han skulle komme.
Mens en hærskare av engler sang ute på markene ved Betlehem, så lå folket og sov. Det gikk dem hus forbi. Når morgenen grydde og Betlehem våknet til liv igjen, så var det ingen fødsel som var på alles lepper i byen. Folk var opptatt med seg og sitt. Slik sett var alt som før. Men midt iblant dem, i Betlehem, hadde likevel det skjedd som forandret verden for all tid; Jesus var født. Men det var ingen opptatt av. Byen hilste en ny dag velkommen, blind for den gave som Gud hadde lagt inn i vår verden.
Dog var det noen som hadde fått se noe som fulgte dem resten av deres liv. Det var noen som hadde fått høre noe som gjorde at deres liv aldri mer ble det samme. Juleevangeliet gir oss noen små glimt av disse.
Ute på markene holdt noen hyrder nattevakt over sin hjord. Bibelen sier ikke så mye om disse hyrder. Men det var nok ei vanlig natt også for dem. Enda ei arbeidsnatt. De hadde ingen store forventninger med seg inn i nattens lange timer. De hadde ikke planlagt noe møte med Gud. Det var sikkert like liten plass i deres tanker for den Messias som var på vei, som det var i herberget i Betlehem den natten.
Til tross for alt dette skjer det som forandrer deres liv for all tid;
”Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegh: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” (Luk 2:9-14)
Hyrdene ser på hverandre. De makter vel knapt å begripe det de har fått oppleve. Men det er en ting som var blitt viktig for dem. De måtte få møte barnet. De måtte få møte Jesus. De måtte få se Ham. Så fikk nattevakt være nattevakt, de hadde hørt noe som drev dem mot Jesus. De kunne ikke slå seg til ro. Englesang og englebesøk ble for lite for dem. Opplevelsen av et himmelsk nærvær ble for smått for dem. De måtte få møte Jesus. Og ordene de hadde hørt hadde vist dem hvor Messias var å finne.
Og så skildrer juleevangeliet deres møte med barnet.
I møte ble Jesus, så ble et nytt vitnesbyrd lagt på deres tunge. Hva vitnet de om?
– Ikke om hvor forferdelig galt alt var blitt i Israel.
– Heller ikke om hvor forferdelig det var at så få var til stede når Jesus kom.
– Ikke om egne visjoner og stategier for å gjøre Ham kjent for en hel verden.
Nei, de vitnet om Jesus. Bare om Jesus. De vitnet om det de hadde hørt om Jesus.
”Og da de hadde sett det, fortalte de om det ord som var talt til dem om dette barn.” Deres vitnesbyrd dreide seg om Jesus. De maktet ikke å tie stille.
Skriften sier det så enkelt at de fortalte… Og at alle som hørte hyrdenes vitnesbyrd undret seg. Også Maria. Hun gripes av hyrdenes vitnerbyrd på en slik måte at hun måtte ta vare på alt det hun hadde hørt. Det var ikke et ord hun kunne miste. Alt det som var sagt om Jesus gjemte hun i sitt hjerte. Det måtte hun grunne på. Hyrdene vendte så tilbake. Deres hjerter var fylt av dyp takk. En inderlig takk til Gud. Og så stiger takkens toner over deres lepper. De priser Gud. Det lyder lovsang fra deres munn. Kanskje for første gang på måneder og år i deres liv.
Hva takket de for? Hva sang de om?
– Ikke om at alle deres problemer og bekymringer nå hadde fått sin ende.
– Heller ikke om Maria eller alt det ytre rundt Jesu komme.
– Ikke om sin egen prektige vilje og alt de nå ønsket å gjøre for Jesus.
Nei, de takket for de ord som de hadde fått høre om Jesus.Det var det de hadde fått høre om Jesus som hadde satt deres hjerter i brann, og drevet dem inn i et personlig møte med Jesus.
Bibelen gir oss ikke så mange glimt av disse hyrdene. Lite aner vi hva deres tanker og samtaler tidligere var opptatt av, der de år ut og år inn våket over sin hjord. Men Skriften maler for oss et sterkt bilde av den natt da de med egne øyne fikk se verdens Frelser. Og det er ikke vanskelig å tenke seg hva samtalen dreide seg om de påfølgende uker og måneder, mens de holdt nattevakt over sin hjord.
Det finnes også ei annen tid på året hvor kalenderen er merket med rødt, og hvor vi minnes en som kom. Hver pinse minnes vi Han som Jesus lovte skulle komme – Den Hellige Ånd. Bibelen sier at Han vil drive oss til Jesus. Han skal herliggjøre Jesus for oss. Han skal minne oss om alt det som Jesus har sagt. Også denne julen vil Den Hellige Ånd ha plass midt i vår julefeiring. For at vi midt i vår travelhet kunne bli opptatt av de ord som er sagt om Ham som kom den første julenatt.
De ord har også i dag makt til å skape en trang i våre hjerter der det aller, aller viktigste for oss blir å få møte Jesus. Over en åpen bibel kan også våre tørre, fattige og selvopptatte hjerter settes i brann. Og våre liv fylles med undring og takk. Ikke først og fremst over velstand og gode dager, men over at alle gode gavers giver har gitt seg selv til oss. Det er rikdom det!
”Merk då, mitt hjärta, som lever i trona: Himmelen öppnas, och Gud stiger ned.
Frihet och seger och rike och krona, gives med Sonen; se Gud är ei vred!
Se, hur de rike välsignelsens floder, släcka förbannelsens frätanda glöd.
Märk, vad det gäller, att Gud blir vår broder,
:/: Löser från skulden, dess dom och dess nöd :/:”
Med ønske om en riktig god jul til den enkelte!
Jan-Tore Olsen
