15 000 steg viser skritt-telleren. Jeg går med mine invitasjonslapper og prøver å komme i prat med folket og invitere til møte. Der jeg ikke finner folk ute, legger jeg lapp i postkassen. 100 lapper har jeg med.
Folket er svært hyggelige og lette å prate med. Jeg får høre mange historier fra øya. Broa som bandt øygruppene sammen kom i 1980. Bjergøy og Aubø var nesten som to forskjellige stammesamfunn, sier en av dem jeg snakker med. Selv etter at de hadde fått bro, ville de ikke være bekjent av å besøke hverandre, så de gikk over broa kun på natta. Men nå er de blitt godt forent, fortsetter hun.
På min runde ser jeg også et kjent navn på en postkasse. Astrid Eike. Hun var kontakt for oss tidligere. Når hun døde stod vi uten kontakt på øya. I stedet har vi nå noen hyttefamilier som hjelper til med møtene. Jeg går opp til huset og treffer på en slektning av Astrid. «Det er vemodig at bedehuset nå er solgt», sier jeg . «Ja, det er jo det, men det var ingen som tok seg av det». «Vi var der alltid på basaren», fortsatte han. Astrid arrangerte basar på bedehuset hvert år. «Det var som julafta, for henne», sier han. Ja, tenk det har vært noen som virkelig brant for møtevirksomhet på øya. Nå klarer vi ikke å finne noen.
Alle jeg prater med får sine invitasjoner til å komme. Og alle svarer like høflig omtrent likt: «Ja, kanskje det…»
Sjernarøyene er et hytteparadis og et populært mål for båteiere. Det ligger nok verdier for en milliard kroner langs brygga. De aller fleste er opptatt av sine hytter og båtliv. Interessen for sjelen er liten. En invitasjon til møte må konkurrere med alt annet de har lyst til, og da når ikke et møte høyt opp i konkurransen. Ville det vært slik også med et sykehusbesøk? Nei, da ville de nok satt alt til sides for å komme på tida. Et besøk hos den store sjelelege er dog enda viktigere!
Vær med å be om vekkelse for Sjernarøy. Vi har møter lørdag og søndag.
Sjernarøy har mye marmor i berggrunnen, og det gir frodig jord med rikt blomsterliv.
Ole Andreas Meling
