Dag 8 – Hvorfor frelser ikke religiøsitet?

Denne gang forteller jeg ikke hvor jeg er, men jeg er ikke i Spania.

«Allahu akbar!» lyder det før flyet letter. Jeg tar Air Arabia. Da begynner turen med bønn. Det bes til Allah om at han må beskytte flyet og gjøre at vi kommer vel fram. Er det ikke fint? Det ville vært en utenkelig ting i et Europeisk fly å begynne flyturen med bønn!

Jeg får være med på en rundtur i byen.  Vi har fått sett flotte moskeer, men også noen katolske katedraler.

Alle arabere, med unntak av jøder, fødes som muslimer. De må velge navn på barna etter en liste gitt av myndighetene, og her er ingen kristne navn på lista. De må være muslimer resten av sitt liv. Det er forbudt å konvertere, og straffes både av familien og av myndighetene om de konverterer. Nesten alle går til moskeen på fredagen.

Under 1 % av innbyggerne her er kristne, sier offisielle statistikker. Og de aller fleste av disse, er innvandrere. Kirkene i landet er for innvandrere. De arabisk-fødte har ikke lov til å gå dit.

Men gjør det noe? De er jo religiøse! De ber. Mange ber 5 ganger til dagen. Alle har rett til fri fra jobb for å gjøre sine bønne-forpliktelser. De tror på Gud. De faster under ramadan. Det er vel bedre enn den ateismen vi finner i vesten? Skulle ikke Gud være fornøyd med dette? Det er riktignok Allah de tilber, og ikke Jesus Kristus. Men dog, de dyrker bare Gud som de har lært det.

Ja, mange tror at det er religiøse øvelser og utvendig lydighet mot regler som er Guds mål og vilje for oss mennesker. Han gleder seg liksom over at vi ærer en gud, bygger templer for en gud, og bøyer oss for en gud. Da får han godhet for oss, straffer oss ikke med ulykker her på jord og slipper oss inn i sin himmel. Han må da være så rundhåndet, at han tar imot denne hyllesten. Allah betyr jo gud.

Slik tenker det religiøse mennesket. Men hvor feil det er!

For det første: Det finnes kun en skaper og én Gud. Det finnes bare en som er Guds Sønn, Jesus Kristus. Det finnes bare ett navn vi kan bli frelst ved.

Guds mål er ikke tvungen lydighet, men frivillig kjærlighet. Han skapte oss til samfunn med ham. Han vil være vår elskede Far, vår gode Hyrde og vår kjære Herre. Ja, enda sterkere, Han vil være vår rette Ektemann. Det er et forhold preget av inderlig glede og kjærlighet fra begge sider. Sterkest ser vi dette uttrykt i Fader Vår.

Det er derfor den aller største ulykke i Guds øyne, når vi vender oss til avguder. Det er som i et ekteskap. Sett at du elsker en kvinne og gifter deg med henne. Så går hun bort og finner seg en annen mann. Så kan du tenke som så: Men det er da godt hun er lydig mot en mann. Det eneste som betyr noe for deg er å se en kvinne følge regler, er det ikke?

Nei, ditt hjerte elsker jo denne kvinne. Du vil så gjerne hun skal elske deg! Hennes hengivenhet for en annen mann, er jo verre enn alt. Og når du ser hun vender seg til en mann som ødelegger henne, svikter henne og lyver for henne, så gråter ditt hjerte sårer enn noen gang.

Slik beskriver Bibelens Gud avgudsdyrkelse. Religiøsitet er avgudsdyrkelse, så sant det ikke springer ut av et hjertet som har fått kommet til Kristus og blitt frelst av ham.

Denne kjærlighet som han vil ha av oss, den får han ikke av noen av oss slik vi er av naturen. Disse Guds fiender sender Gud sin sønn til å dø for. Han soner deres synd og betaler deres gjeld. Så kaller han dem til omvendelse og til å tro på Hans Sønn.

Dette er virkelig noe annet enn den religiøsitet vi finner rundt omkring i verden!

Dag 7 – Vitnesbyrd i spanskundervisning

Jeg er på spansk-kurs. Først to timer gruppeundervisning og så to timer med privatundervisning. Det er ganske intenst. På ettermiddagen må ting repeteres. Det går sent inn i et gammelt hode. Bare å lære seg navnet på den gramatiske formen tar jo si tid. Bare prøv å lær deg navna på de tre formene for fortid: Preterito perfecto, preterito indefenido og preterito imperfecto.

Men undervisning er god, og de har greie på pedagogikk her. Det merker en gammel lærer. Først må vi gjøre det letteste, nemlig å lære reglene. Da sitter vi og lytter, og oppmerksomheten kan falle litt ut og inn. Så skal vi praktisere det skriftlig. Vi kan gjøre det sakte. Bruke tid til å slå ting opp i ordboka. Og til slutt kommer det vanskeligste, nemlig å snakke spansk. Da går det for fort for de små grå, og jeg snubler helt i gramatikken. Men god trening er det.

Nå er jeg kommet til oppgaven hvor jeg skal snakke. «Fortell meg om når du ble en kristen». Det var oppgaven jeg fikk. Og jeg forteller om at jeg ble tatt med i kirka fra jeg var liten, og hvordan budskapet gav meg både glede, trygghet og håp. Det er privatundervisning, så det er ingen andre i rommet enn min spansklærer. Han lytter, og retter noen feil. Så neste oppgave: «Fortell meg en episode da den kristne troen var til hjelp for deg». Jeg blir igjen litt paff over oppgaven. Og prøver å huske tilbake på en vanskelig tid da det var særlig godt å høre Jesus til. «Men det er godt å tro på Jesus også i gode dager, slutter jeg av oppgaven med.

Uten at jeg prøvde å vitne for denne spanjolen, ble jeg tvunget til det. Og slik får vi vandre i ferdiglagde gjerninger.

Dag 6 – Ukrainske flyktninger

Caminante arrangerte flere bibelcamper på et hotell i Cala del Moral, nær Malaga. Som for mange andre, ble denne bibelcampen mitt første nærkontakt med Sarepta. Selv om Caminante formelt ikke er del av Sarepta, så er det likevel et nært samarbeid.

Etter endt skoledag på språkkurset, unner jeg meg litt sol på toppen av hotell-taket. Temperaturen viser 24 grader med sol og skyfri himmel. Et helt normal mai vær for her å være. Med meg har jeg litt lunch. En baguette, en korg med jordbær og en banan. Til sammen 16 kroner.

Her er mange ukrainske mødre og et yrende liv av barn som koser seg i bassenget. Jeg kommer i prat med en av dem.

Vi kom som flyktninger i april, sier hun. Det er veldig stressende, for vi vet ingenting om framtiden. Noen av oss har reist tilbake, men jeg våger ikke det ennå. Det er best for barna å bli her. Vi får bo på hotellet her ut mai. Så vet vi ikke noe mer.

«Vi er alle ukrainere nå» sier jeg. Jeg fikk ikke sagt så mye mer til trøst. Det er vanskelig for oss rike, og behagelig anlagte nordmenn å forstå den nøden som nå er i Ukraina. Mange av disse mødre har menn som kjemper for sitt lands selvstendighet. Barna leker og koser seg som om de var på en vanlig ferietur. Ubekymret lever de her og nå. Hva om ingen ville tatt dem imot? En dag vil nok Herren ta freden og maten bort fra vårt land også. Da kan det bli vår tur til å be om hjelp. Men først og fremst må vi vende oss til Gud, bekjenne våre synder og søke nåde hos Den Allmektige.

Dag 5 – Virgin del Carmen

Når solen er gått ned, og strandløvene har forlatt den solvarme sanden, er det tid for meg å ta kveldens joggetur. Den går langs Pasear Virgin del Carmen. På vegen passer vi to Maria figurer. Først en mindre, så en større. Jeg tar meg tid å stoppe ved begge. Det er godt å få ned pulsen litt, selv sent på kvelden er det varmt nok. Jeg ser at begge er velholdt og det ligger friske blomster foran bildet. Det er en jevn strøm av personer som besøker statuen, korser seg og ber en bønn.

16. juli er en av de største høytidene i Spania. Da feires Maria med store blomsteroppsatser, parader og fest. Alle høytider i Spania har katolsk opphav. Noen feirer fordi de tror, andre fordi det er moro å feste. Men nå er det ingen feiring. De som stanser ved denne Maria figuren gjør det fordi de tror. De tror at det å gi Maria respekt og oppmerksomhet, vil gjøre at Maria taler deres sak innfor Gud slik at han beskytter dem.  

Maria er de spanske sjømenns skytshelgen. Det er derfor slike Maria-figurer langs hele den spanske kysten. Fiskere har ofte med seg en slik figur i båten, slik at den kan være beskyttet. Hun er også skytshelgen for den spanske armadaen og til og med for alle spanske dykkere. Å bringe Maria blomster, bære et Maria-smykke og på annen måte vise Maria ære, gir dem en trygghet når de går ut på havet.

Det er ikke lett å se forskjell på denne religiøse praksis og vanlig avgudsdyrkelse. I alle hedenske kulturer tenker en at gud er fraværende eller straffende. Ved å gi guddommen ære og gjerne et offer, kan en få det guddommelige på sin side. Slik tenker det naturlig religiøse mennesket.

Men Bibelen lærer oss at vi mennesker er fortapt i oss selv. Våre offer eller våre bønner og ærbødighet for det guddommelige, hjelper ingenting. Vi er og blir forbannet av Gud for våre synders skyld. Men Gud ordnet saken for oss ved at Jesus ble en forbannelse for oss. Så skal vi ved troen på Jesus både få Guds omsorg og hans frelse. Jo visst fortjener Jesus å æres! Jo visst fortjener han våre offer! Men vi skal ære han for det han har gjort for oss, ikke for å få han til å gjøre noe for oss.

Maria, Jesu mor, skal vi også hedre. Hun fikk den største tjenesten noe menneske har fått, nemlig å bære Guds Sønn til verden. Men hun må ikke få ære for det som kun Jesus skal æres for. Da blir hun en avgud.

Dag 4 – I 300 km/t over spanske sletter

Jeg skal på språkkurs. Det er svært nyttig å kunne spansk om du skal være daglig leder for Misjon Sarepta. Du kommer ikke så langt med engelsk. Du får heller ikke lett kontakt med de spanske, uten å kunne språket. Å kunne spansk er broen inn til kontakt. Og nå hadde jeg en uke ledig mellom styremøte og undervisning på CS i Spania. Hvorfor ikke da ta et intensivkurs i Spansk? Jeg har putlet litt for meg selv de siste årene, men trenger litt hjelp til å få taket på dette språket. Språk har jeg alltid syntes har vært tungt å lære, og det blir ikke lettere etter passerte 50.

Malaga er mye lenger sør og vest, nesten til Gibraltar. Reisen går i tog fra Alicante, via Madrid til Malaga. I 300 km/t raser vi gjennom landskapet. Det føles som å sitte i et fly som skal ta av.

Spania er et stort land, med store sletter av dyrket jord. Her er store områder med oliventrær og frukttrær. Her dyrkes appelsinene vi kjøper på Rema. Det er vår og unormalt grønt dette året. De har fått mye godt regn i Spania denne våren. Fjellheim bibelskole var på besøk da det regnet som mest, og de var nok litt skuffet over det. Men  beitedyra fryder seg, og bøndene får håp om en god høst.

I hundrevis av år har Spania vært katolsk. Kvelden før fikk vi en god samtale med Felipe. Han kunne fortelle at flere og flere katolikker i Spania begynner å lese i Bibelen. Den har jo vært forbudt like opp til 1970-tallet. Men etter hvert har flere og flere begynt å lese i den for å finne svar. Selv har han også fått invitasjon til å preke i katolske katedraler. «Og jeg forkynner evangeliet», sier han. Det er noe spennende som skjer her nå.

Så suser jeg forbi en ny landsby. Mon det er noen her som har tatt ned gullbibelen fra hylla og leser!

Dag 3 – Styremøte

Sarepta er en liten organisasjon, med kort avstand fra gulv til tak. Styret er svært viktig. Her diskuteres strategi, økonomi og ansettelser. Det er et veldig kompetent og samlet styre, men diskusjonene kan gå friskt.  

Heller ikke denne gang fikk vi være samlet alle. Det har vi ikke kunnet gjøre i koronatida. Medlemmene kommer fra Kvaløya i nord, til indre Namdalen og Val  vidergående, videre til Nordmøre, Bergen og Rogaland. Det er ikke så mye dyrere for oss å ha styremøte i Spania enn et sted i Norge. De fleste må ta fly likevel om vi skal treffes. Men halve styret er til stede i Spania, og resten deltar via internett. Det er også viktig at styremedlemmene får en nærhet og eierskap til arbeidet i Spania.

Særlig inntrykk gjorde det denne gang å høre Felipe sin informasjon om arbeidet i Spania. Han er evangelist for oss her nede.  Det er en lang prosess å få tillit i Spania. Sarepta er en ung organisasjon, og vi må derfor være tålmodige, forteller Felipe.

Felipe har fortsatt internett undervisninga også nå etter at koronapandemien har avtatt. 8-12 personer deltar fast. En 35 minutters leksjon kan fort bli til 2 timer. Det er så mange spørsmål i etterkant.

Mange større byer har egne kirker. Disse har også egne studier, og sender ikke sine elever til Centro Sarepta. Men disse kursene handler mye om hvordan være misjonær i Spania. Han kjenner ikke til andre som har ren bibelundervisning på sine kurs. Men det finnes også flere selvstendige kirker som ikke får noen slik oppfølging. Disse er ofte mer åpne for våre kurs. Særlig på landsbygda har vi opplevd stor takknemlighet over at vi kommer å besøker dem. «Men det er jo akkurat slik vi driver i Norge også», bryter jeg inn. Det synes som Herren gir oss mye av det samme kallet både i Norge og Spania. Vi reiser dit få andre reiser. Det er gjerne små flokker, men disse er til gjengjeld svært takknemlige.

Særlig spennende er et at vi har fått en kontakt i Ignacio de Loyola sitt hjemsted. Han var grunnlegger av jesuitt-orden. Disse har vært frontkjempere mot protestantsisk kristendom. Men her er det nå noen som vil høre evangeliet om Jesus som av nåde gir oss all sin rettferdighet. Nåde er ikke bare en kraft til å leve et rettferdig liv, det er få Jesu rettferdighet som en ufortjent gave. Dette budskapet forkynnes ikke av en jesuitt.

Dag 2 – Johannes 70 år

Det gjøres klart til fest. Slipset er med i kofferten. Det var det visst ingen andre som tenkte på. Dumt for alle andre at de ikke har forstått kleskoden i en 70-års dag. Johannes Kleppa fyller 70 år «omtrent på denne tida». Kona Oddlaug og dattera Miriam er med på feiringa. I tillegg er det noen fra styret, et par norske gjester, familien Torlund og ellers noen spanske gjester som var innom. Dette var visst en akkurat passe fest, syntes jubilanten, tydeligvis ikke opptatt av å få så mye oppmerksomhet på seg selv.

Det serveres herlig biff og selvsagt en bursdagskake. Johannes forteller at Sarepta er hans andre hjem. Han har undervist på bibelskolen og han har snekret og malt. 1500 m2 med vegger er malt hvite av Johannes. Sist høst skiftet han nesten alle dører og lydisolerte veggene. Felipe forteller at dette oppleves svært uvanlig og imponerende for han. I Spania er de ikke vant med at ledere arbeider slik. Første gang han traff ham, glemmer han ikke. Oppe i et tre, hører han: Hola! Så ser han et sjeggete hode stikke ut mellom noen grener. Ned kommer en mann i kortbukse med malerflekker. Så dette er altså «El presidente?» av Misjon Sarepta!

Så ønsker vi som er der å gjøre litt ære på jubilanten, og det kommer mange hilsener. Eirikur oversetter på imponerende vis. Men når en hilsen kommer som et langt sitat fra Søren Kierkegård på gammel dansk, må til og med han kaste inn håndkledet.

Vi kjenner på stor takk at Herren har gitt oss Johannes, og vi ber om Guds velsignelse over han og familien hans.

DAG 1 – Endelig tilbake!

Det er over 2 år siden sist jeg var her. Pandemien har hindret meg fra å reise. Det vekte gode følelser å gå inn porten. Centro Sarepta er stedet vi har som hovedbase for vårt misjonsarbeid i Spania. Mange nordmenn har også fått glede seg over den freden som hviler over denne plassen. Her kan du senke skuldrene, sette deg i solveggen og nyte en god kopp spansk kaffe servert av ei smilende kokke.

Flyet var nesten helt fullt, og Bergens dialekt kunne høres overalt. Jeg tok fly fra Flesland. Ikke trengte jeg å vise noe pass og ikke trengte jeg noe maske. Når vi nærmet oss Alicante, fikk vi beskjed om å ta på ansiktsmaske. Oi, den har jeg glemt! Jeg fikk en liten snev av panikk. Får jeg problemer nå? Men det var flere som hadde glemt denne, og det bydde ikke på noen vansker.

Ved baggasjeutleveringen fikk jeg scannet korona-sertifikatet. De uten sertifikat måtte ha et helseskjema med bekreftelse på negativ test. Men de fleste gikk bare forbi den kontrollen. Ingen vakter reagerte på det.  Det er nok ikke lenge før alle slike spor av corona-restriksjoner er forsvunnet i Spania også. Det er kun få som er syke av covid i Spania nå.

Det er alltid spennende om baggasjen har kommet frem. Min baggasje ble lastet sist opp på båndet, sikkert bare for å terge meg. Og så ut til ankomsthallen. «Marianne-Tours» er det første som møter meg. Eirikur har bestilt buss til meg, som han gjør for alle som ønsker det.

En mann fra Marianne Tours venter på meg. Jeg blir litt overrasket, for han viser meg inn i en privatbil. Normalt er det en minibuss med mange norske turister. «Det kommer ikke så mange turister fra Norge enda», får jeg vite. «England og Frankrike reiser nå nesten som før Coronaen, men nordmenn er det ikke så mange av. Sjåføren snakker bare spansk, og jeg stammer fram noen ord, nok til at han forstår. Så en liten samtale fikk vi da til.

Godt under en time tok turen. Jeg tok farvel med et «Gracias». Jeg åpner porten til Centro Sarpeta, og blir møtt smilende velkommen av Johannes. Endelig tilbake på Centro Sarepta!

Ole Andreas Meling