For snart hundre år siden oversatte Anders Hovden en sang til norsk, hvor den amerikanske baptistpastor M.B. Williams på en gripende måte setter ord på sitt forhold til sin avdødes mors bibel.
”Inga bok er meg så kjær
som min moders bibel er,
hennar tårer, hennar merke går’kje ut.
Han er sliten, gammal no,
men eg minnes vel kor ho
tok meg varmt på fanget sitt og bad til Gud.”
Forrige lørdag sitter vi på et husmøte et par mil i ytterkanten av verdensbyen Madrid. Vi er på utreiseuke med Centro Sarepta. I den milde brisen en varm vårkveld, har bordet blitt dekket på plattingen utenfor leiligheten. Vi blir tatt i mot med en veldig gjestfrihet. Alle stolene fylles opp, og vel så det. Fire familier har kommet sammen. Det er mer enn hva vertskapet hadde våget å håpe på. Bortsett fra oss tilreisende samt en søramerikaner, er alle spanjoler. De aller fleste uten noe personlig forhold til hverken kirke eller bibel. På bordet settes det frem tapas på spansk vis. Smilene sitter løst, og praten går livlig på spansk og litt engelsk.
Det blir en kveld vi sent kommer til å glemme. På tvers av kulturelle og språklige grenser samtales det om tro og tvil. Om det virkelig kan finnes noen Gud. Og hva med Jesus? Bibelen åpnes, og i lyset fra lamper som bryter kveldsmørket leses det høyt. Det vitnes om Jesus. Det synges om Jesus. Våre ungdommer og studenter blir utfordret på hva de tror på, og avlegger enkle vitnesbyrd fra eget trosliv.
På møtet sitter det en ung spansk dame i slutten av tyveårene. Spesialpedagog av yrke. Mot slutten av møtet forteller hun om hvordan stormen for et drøyt tiår siden, tok tak i hennes liv. Den kom ubedt, brått og brutalt. Bare sytten år gammel mistet hun helt uventet den mor som betydde så enormt masse for henne. I møte med død og grav raste alt sammen for henne. Også troens liv sluknet stillet ut i hennes hjerte. Og så opplevde hun som så mange andre, at de mange ubesvarte spørsmål ble en forferdelig tung byrde å bære. Sorg og bitterhet fikk plass. Med sterke ord forteller hun om sin mor, og om sin mors bibel. Hun tegner bildet av en dypt troende mor som virkelig brukte sin bibel. Den ble det streket i, og den ble det skrevet i.
De siste elleve årene har hun hatt sin mors bibel hjemme hos seg. Den har imidlertid aldri blitt åpnet i løpet av alle disse år.
Det nærmer seg natt. Den unge spanske kvinnen blir borte en stund. Hun kommer imidlertid tilbake igjen. Før hun forlater er det noe hun vil fortelle til gruppa fra Sarepta. Hun ber meg tolke for å være sikker på at det blir forstått. Hun forteller at de er på flyttefot. Alt er pakket og klart. Alle bøkene er pakket ned i esker for å tas med til deres nye bosted. Det vil si, ikke alle bøkene. Hennes mors bibel ligger igjen. Den hadde hun bestemt seg for å kaste.
”I kveld har jeg ombestemt meg” sier hun.
Nå ville hun hjem å ta frem Bibelen. Åpne den. Lete etter vers hennes mor hadde streket under, i håp om å finne noe av det som betydde så mye for hennes kjære mor. Det var rådet en av våre studenter hadde gitt henne.
Det tredje verset i sangen det er referert til innledningsvis sier det slik:
”Trøysta frå den gamle bok
alltid varmt om hjarta tok,
jaga hjarteverk og sjeleangest bort,
ja, den heldt i mørkast stund,
den gjev trøyst i dødens blund,
den skal halda når eg står for himlens port.”
Kunne du som leser disse linjer være med å be om dette også kunne få bli hennes opplevelse i møte med sin avdøde mors bibel? At den gamle boka som var klar til å kastes kunne få tenne lys, håp og tro i hennes liv.
Et helt spesielt husmøte er slutt. Det er snart midnatt og vi går hver til vårt. Vi kjenner på takknemlighet i møte med nye, flotte mennesker som vi har fått møte. Glad for at det også en helt vanlig lørdagskveld ble skapt en enkel møteplass mellom mennesker og Guds Ord. ”Noe falt i god jord”, sa Jesus. Kanskje også denne kvelden…
Jan-Tore Olsen
