Paulus. Mens han ligger i Troas og sover står en ukjent mann for hans øyne. Med et stille, fortvilt rop om hjelp. Det var ikke konge og øvrighet som ropte. Heller ingen stor skare av mennesker. Bare en eneste, enkel mann. Det ropet gjorde noe i Paulus sitt liv. Reiseruter ble endret. Viktige og vedtatte planer ble lagt til side. Havet krysses. Med seg over havet hadde han ikke noe formelt kallsbrev fra kirkeledere eller menighet. Bare en dyp overbevisning om at han i et nattlig syn hadde hatt med Gud å gjøre. Han maktet ikke å leve videre som om han ikke hadde hørt noe rop fra Europa.
Ved ankomst helt der sør i Europa blir ingen rød løper brettet ut. Ingen folkemasse står der for å hilse velkommen. Bibelen skildrer heller ikke noe møte med den makedonske mannen som han hadde sett i sitt syn. Den forteller imidlertid om dager hvor han føres inn i møter med enkeltmennesker, møter som etterlater dype spor på det europeiske kontinent. Det går imidlertid bare noen uker før motgang banker på døren. Falske anklager. Raseri i den store folkemengde. Sammen med Silas føres han i fangenskap. Helt til det innerste fangerom. Ei dør lukkes igjen. Den blir stående mellom ham og det folk han hadde kommet for å tjene. Hans føtter bindes til stokken. Han hindres fra å trå mennesker nær.
Hjemme i Asia var det nok de som kunne tenke; ”Hvorfor i all verden måtte han til Europa? Hva med alle bygder og byer her hjemme i Lille-Asia som så inderlig hadde trengt ham?”
Opplevelsen av mennesker som hørte seg glad i møte med hans forkynnelse, var byttet ut med lenker og slag i Europa.
Dog lyder det sang i mørket. Fra det innerste fangerom i Filippi. Det er ikke klagesang eller knyttede never fulle av anklager, som løftes mot Gud. Der sitter Paulus og Silas med sterke smerter og åpne, skitne sår etter at de har blitt pisket til blods. Likefullt toner takken i deres hjerter. Og rommet fylles av bønn og lovsang. De andre fangene kan ikke annet enn å spisse sine ører. Og så åpner Gud på forunderlig vis en dør for evangeliet der alle veier syntes å være stengte.
En fangevokter går frelst hjem. Hele hans hjem berøres av evangeliet. De kommer til tro, og døpes til samfunn med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det blir et nytt liv. Ei ny vandring. Og et nabolag som nok undrer seg over hva som kan ha skjedd. Fangevokteren bar neppe med seg noen lange, overbevisende forklaringer i møte med de mange spørsmål som han naturlig nok møtte på sin vei. Men han bar Jesu navn på sine lepper. Og en dyp takk til Gud for den morgenstjerne som hadde gått opp i hans hjerte i møte med det budskap han hadde fått høre.
Knapt to tusen år senere står en eldre baptistpastor på et gatehjørne i Malaga, Spania. Sliten og mismodig etter år alene i Herrens tjeneste. Tårer renner sakte nedover hans kinn mens han setter ord på sitt folks nød; På vei mot grav og evighet uten visshet om frelse, og med en sår frykt for at deres liv ikke holder mål innenfor den hellige Gud. Midt i denne sin nød står millioner av mennesker med sitt ansikt vendt mot den store Maria, eller mot de mange reiste bilder av ulike helgener.
Denne pastor er ikke ukjent med hvordan samfunn og folk ble forandret da reformasjonen stadig bredte seg videre utover lenger nord i Europa. Hvordan troen fant hvile og frimodighet i møte med en forkynnelse som ledet til ”Ordet alene”, ”Troen alene” og ”Nåden alene”. Han kjenner til noe av den strøm av misjonærer som også fra våre nordiske land har nådd den tredje verden.
”Det er ingen som kommer hit.”
”Det er ingen som kommer hit”, gjentar han, mens øynene er boret fast i den varme asfalten. Det blir stille. Midt i den stillheten er det som et stille rop stiger frem helt sør i Europa;
”Kom over og hjelp oss!”
Kan du høre ropet?
Jan-Tore Olsen
