Jeg er på Varaldsøy. Øya ligger som en mektig vokter midt i Hardangerfjorden. Som mange andre steder i utkant-Norge, synker folketallet. Nå er det under 200 fastboende her. Skolen forsvant i 2013. Barnehagen har 2 barn og 1 ansatt. Det spørs hvor lenge de får beholde den. En av ferjene ville de også ta, men den har de klart å beholde. Men butikk har de. «Men det er fordi jeg arbeider gratis». Den meget hyggelige butikk-dama serverer kaffe og forteller gladelig om hvordan det er å bo på Varaldsøy. I kaffekroken får vi en fin samtale om mangt og mye. Jeg får høre om drapet på Varaldsøy, som etter fire år fortsatt sitter sterkt i minne til de som bor her. Jeg får høre om flere som døde tidlig, andre som levde lenge. «Men det kan vi ikke gjøre noe med», sier en. «Men jeg tror på en himmel etter døden», sier jeg. «Ja, kanskje det», sier en, «vi får vente og se.», svarer de.
Slik vandrer de fleste i uvitenhet om sin evighet. I Guds Ord kan vi finne svar. Men på bedehuset kommer de fleste ikke. Denne gang kom det litt færre enn de lokale hadde håpet på. Det var en del som var bortreist. Men jeg møtes med et inderlig takk for at du kom, og velkommen tilbake! Bedehuset ønsker de ikke nedlagt på Varaldsøy.
I morgen har vi siste møte i denne omgangen. Og uten bobilen, ville vi ikke kunnet hatt møter på Varaldsøy.
Ole Andreas Meling