Den norske kirke åpnet for kvinnelige prester i 1961. Lenge har de operert med to syn, og prøvde å finne løsninger for de som hadde vanskelig for å samarbeide liturgisk med en kvinnelig prest. I dag er toleransen over for kvinneprestmotstandere borte. Det er også god grunn til å tro at det har åpnet en demning for den voldsomme liberaliseringen i DNK som har skjedd i etterkant.
Men også i frikirkelighet og kristne organisasjoner synes dette å bli en mindre og mindre viktig sak. Jeg savner også tydelig tale fra Dagen i dette spørsmålet. Det er veldig lenge siden jeg har lest noe på lederplan som taler imot kvinnelige prester, og de har hatt flere artikler hvor de fremstiller kvinnelige prester eller pastorer uten et kritisk spørsmål.
Tidsånden i verden preges av feminisme og likestilling. I denne verden oppleves et klassisk bibelsk syn som et uttrykk for patriarki og mannens herskesyke over kvinnen. Det er et voldsomt trøkk. Og en må regne med mye spott og hån om en vil fastholde Bibelens syn på saken. Ingen vil kunne stå imot dette trøkket, om en definerer det som et lite viktig spørsmål.
Hvorfor mener da vi at det er så viktig? Jo, fordi det er et spørsmål Bibelen taler tydelig om. Det skulle ikke være vanskelig å se hva Bibelen mener om saken. Spørsmålet er om vi anerkjenner Paulus som apostel som formidler Guds Ord til oss. Har Paulus ord den samme vekt som om det var Gud selv som sa det?
Så møtes vi gjerne med argumentet om at det er et kulturspørsmål. I dag lever vi i en annen kultur, med andre forutsetninger. Da må vi også tenke annerledes om spørsmålet.
Det finnes kulturspørsmål i Bibelen. Vi skal være jøde blant jøder, og greker blant grekere. Vi skal kjenne kulturen, og i den grad det ikke går ut over Guds bud, skal vi i stor grad innrette oss etter kulturen vi lever i. Paulus hilste menigheten med et hellig kyss. Det gjør ikke jeg. Det ville ikke sømmet seg i vår kultur.
Men oftest kommer det tydelig fram i Bibelen om det er tale om et kulturelt spørsmål eller noe som er bindende til alle tider. Og det er ingen tvil i spørsmålet om tjenestedeling. Paulus begrunner det ut fra skapelsen. «Adam ble skapt først og så Eva». 1. Tim 2,13. Det er en skaperordning. Kvinner og menn er skapt av Gud, de er like i verdi og like elsket av Gud. Men de har ulike roller. Kvinnen fritas fra hyrdeansvaret i menighet og heim. Så kan det være uenighet om hvordan dette skal praktiseres, men prinsippet skulle det ikke være nødvendig å være uenige om.
I Efeserne 5 ser vi at forholdet mellom mann og kone sammenlignes med Kristus og menigheten. Kristus er hode. Menigheten underordner seg Kristus. Ingen som kjenner Kristus, tenker at dette er herskesyke og undertrykking. Det er nemlig helt uforenelig med kjærligheten.
Dette viser også helt tydelig at spørsmålet ikke er kulturbestemt. Det er en guddommelig ordning, begrunnet i forholdet mellom Kristus og menigheten.
Da er det ikke bare et uviktig spørsmål som vi helt uproblematisk kan tenke ulikt om. Spørsmålet er om vi vil vektlegge Paulus argumentasjon i saken. Da handler det om Bibelsyn.
Ole Andreas Meling
