3 min lesetid
Jeg er på husmøte i Skjåk. Det er Karin Vange som inviterer inn. 15 personer kommer, og stua er så godt som full. Det er første gang Sarepta er i Sjåk. For 10 år siden var det New Age hun søkte til. «Der var shamantrommene», sa hun. Jeg sitter ved siden av en gammel symaskin. «Her var alteret mitt», sier hun og peker på symaskinen. «Alt har jeg nå brent opp. Det var okkult alt sammen.»
Vi har møte med vitnesbyrd, sang og tale. Til slutt avslutter Karin møte med sitt vitnesbyrd.
Min bibel den gang var en kortstokk. Her var det bilder av ulike engler, og disse hadde forskjellig budskap til meg. Det var Rafael og Mikal. Det var røkelse og myrra. Det var veldig likt Bibelen, men det var okkult. Den sataniske verden kan ligne slik på det som står i Bibelen, at mange kristne ikke ser forskjell.
Men etter hvert ble det så mye ondskap i livet mitt. Det påvirket både familien og arbeidsplassen. Jeg skjønte ingenting. Det var ingen kristne rundt meg. Jeg ble sykemeldt, fordi jeg maktet ikke å gå på arbeid.
En dag satt jeg med disse kortene. Så hørte jeg en stemme inni meg. «Disse kortene skal du nå brenne opp, for heretter skal jeg fortelle deg vegen videre».
Da visste jeg: «Det må være dette som er Gud! Hvis jeg vil ut av den gjørma jeg står i, må jeg følge den stemmen der».
Kortstokken, den gikk i ovnen. Tromma og mange andre slike ting, er borte i dag. Yoga har jeg også sluttet med. Gjennom yoga får Satan en kanal like inn i hjertet, sier hun. Du sier på en måte «ja», og inviterer fremmede åndsmakter inn.
Dagen etterpå fikk jeg en veldig nød for jødene. «Hvorfor har jødene blitt behandlet så dårlig opp gjennom tiden?». Det fikk meg på tanken på å reise til Oslo for å ta et Kabbalah-kurs. (Kabbalah er en slags mystisk, new-age lignende retning innfor jødedommen). På det tidspunktet skjønte jeg ikke at det jeg drev med var okkult. Men jeg havnet ikke i Oslo, det sørget Herren for. I stedet havnet jeg i Bibelen.
Jeg begynte å lese i Bibelen jevnlig. Jeg visste det var vegen å gå. Jeg etterlyste hele tiden kristne. Jeg skulle så gjerne ønsket å bli invitert med på et møte! Jeg forstod ikke da at jeg ble oppfattet som farlig overfor dem, jeg som praktiserte ting som var okkulte.
Så ble jeg endelig med på et møte i Vågå, og her ble jeg bedt for.
Men det gikk mange år før jeg skjønte at det var Jesus som møtte meg den dagen, og det var han jeg tok i mot den gangen, her i stua.
Det er håp for alle. Når jeg kunne komme til tro, her alene ved symaskinen, så kan alle bli frelst! Han har all makt på himmel og jord.
Etter god mat og god åndelig prat, tar vi farvel. «Det er så stort for meg dette», sier Karin i det tårene presser på. Det var vårt første husmøtet, men ikke det siste. I alle fall om Herren lar oss leve og verden består. Vi ønskes hjertelig tilbake!
Ole Andreas Meling
