«Hvordan er det å reise som forkynner?» Det hender jeg får et slikt spørsmål. Noen ganger har jeg svart følgende: «Det er som en berg-og-dal-bane. Sagt med andre ord, det er spennende, skremmende, kjekt, slitsomt, glede, fryd, latter, redsel, smerte og tårer. Enkelte dager er man virkelig på høyden og føler seg så heldig og priviligert som får stå i kallet og tjenesten med alt det innebærer. Møte mennesker som viser omsorg og gjestfrihet. Være sammen i de helliges samfunn. Få dele Ordet og merke at det når inn og gjør sin gjerning. Oppleve takknemligheten som gir nytt mot. Det er godt å være på høyden!
Men plutselig, så brått og brutalt, kan man befinne seg i dalen. Solen forsvant, og det hjertet som var så fylt av takknemlighet er nå fylt av helt andre ting. Motet forsvant, energien tok slutt. Budskapet som man hadde forberedt og ville ut med, ble liksom så tamt. Fant aldri ordene, og det ble så rotete og uoversiktlig. Hvorfor bruker jeg tiden min på dette? En uke borte fra familien der hjemme. Ensomhet er ikke en fremmed følelse. Hvorfor går jeg ikke bare tilbake til fulltidsjobben som tømrer. Her har jeg utdannelse og etter en del års erfaring begynner jeg å mestre flere og flere sider av faget. En stender og et kledningsbord er på mange måter lettere å forholde seg til enn alle ting man møter på i forkynnertjenesten.
Jeg sitter i Kvilldal, en liten bygd som ligger nydelig til langs Suldalsvatnet. Tankene mine går til en opplevelse i forrige uke. Kona mi og jeg, samt jenta vår, var på vei fra Bergen til Sveio. Det var annonsert møte på Bua bedehus. Et bedehus jeg omtrent hadde kjørt rett forbi i mange år uten å oppdage. Jeg var trøtt og sliten, og pessimistiske tanker opptok sinnet. De tankene ble ikke akkurat mindre pessimistiske da jeg oppdaget at det var to andre møter på samme tid i nabobygdene som lå henholdsvis 5 og 10 minutters kjøretur unna. Ja, da blir det vi 3 på møte sa jeg til kona + noen som kommer og låser opp huset.
Vi parkerer bilen utenfor bedehuset og ser at lyset er tent på innsiden. Før vi rekker å ta i håndtaket på inngangsdøra, spretter døra opp og vi blir tatt imot på en strålende måte. Med et smil, et godt håndtrykk og med en entusiasme som smitter. Møte begynner og jeg slipper til ganske fort. Da jeg går frem på talerstolen og vender blikket utover forsamlingen, må jeg bare smile. Jeg ble gjort til skamme. Det er ikke mange ledige stoler. Selv om bedehuset er lite er det mange flere tilstede enn det som både jeg og møteleder forventet. Så fikk vi en velsignet stund sammen. Guds ord ble forkynt, sangen lød: «Jesus er stor, Jesus er stor, han har beseiret det onde. Ja, det er kraft i Hans ord. Jesus Kristus er stor.» Etter møte ble det satt frem påsmurte rundstykker til oss som før møte var trøtte, slitne, og pessimistiske. Samtalen gikk lett og før vi dro ble vi ønsket hjertelig velkommen igjen. For en vitamininnsprøytning. Ja, det er noe mer enn det. Det er Guds omsorg! Han som tar seg av sine. Han som har lovet å være med alle dager og alle slags dager. Og som sender mennesker i vår vei som er til velsignelse og oppmuntring.
Jeg tror denne tjenesten vil fortsette og oppleves som en berg-og-dal-bane. Det vil bli gode dager, og det vil også komme tunge tak. Men Gud er trofast. Vi har fått et kall. Forkynn Ordet! Så kan jeg føle så mangt og opplevelsene vil være forskjellige. Men Gud våker over sitt ord og han vil fullbyrde det.
Takk til deg som ber for oss!
«Tenk hvilken nåde det er av Gud, at vi får være hans sendebud. Og til den døende verden gå, kjærlighetssæden fra Gud å så.
Bli ikke trett mens du sæden sår, engang din kjærlighet lønnen får. Må vi enn ofte med tårer så, skal vi med glede dog høste få.»
EY
