Sarepta har de siste årene holdt møter for den lille flokken i Edland i Telemark. Den 9. november 2024 var Sarepta her sist. I forkant av det møtet, som denne lørdagen var annonsert til klokka 16, reiste Tom, Maiken og jeg på hjemmebesøk til ei eldre dame som så gjerne ville være med på møtet. Ho møtte oss i døra, påkledd med jakke og lue og var klar for å bli med på møte. Men helsa hennes var dårlig, så vi holdt et lite møte for henne i stua hennes i stedet. Det ble en veldig fin stund som jeg sent vil glemme.
Ikke mange ukene etterpå reiste hun hjem til Jesus.
1. mars 2025 var det invitert til nytt Sareptamøte på Gamleskolen i Edland. Denne gangen tok jeg med meg kona mi Andrine og datteren vår på 12 år. Før møte ble vi invitert hjem til Agnar og Marit på middag. Hjemmelaget risengrynsgrøt med spekemat og hjemmelaget flatbrød smakte godt etter to timer i bil.
Andrine ledet møtet, holdt åpning og sang for de totalt 11 personene som var samlet i skolestua denne lørdags ettermiddagen. Jeg fikk tale om de ti spedalske. I evangeliet etter Lukas kan vi lese at Jesus gikk utenfor byen og oppsøkte spedalske. Han talte med dem, han viste dem miskunn og han helbredet dem. På grunn av Jesus ble de helbredet og rene, og dermed fri fra loven om spedalskhet. Men likevel var det kun en av de ni som vendte tilbake og takket Jesus. Han innså hvem Jesus var – frelseren, Messias. Jesus oppfylte også loven om spedalskhet for de ni andre som ikke vendte tilbake, men de gikk bort fra Jesus og mottok dermed ikke frelsen.
På samme måte oppfylte Jesus Guds hellige lov i vårt sted. Han er ene og alene grunnen til at vi kan stå rene og rettferdige fremfor Gud. Har vi fått se dette?
Dette så denne ene spedalske. De andre gikk videre til prestene for å bli erklært rene, så de kunne vende tilbake til livene sine, frie fra loven om spedalskhet. Men de kom ikke tilbake til Jesus og mottok dermed ikke frelsen! Husker vi å vende oss til Jesus, slik at vi kan få motta frelsen?
«Når blir neste gang?» «Dere er hjertelige velkommen igjen!» Dette var noen av kommentarene vi fikk før vi skulle reise fra Edland denne lørdagen i mars. Dette ble sterkt for meg.
Forrige gang jeg var her hørte jeg også dette spørsmålet; «Kommer dere snart igjen?» «Dere må komme igjen snart!» Nå er ho død og begravet. Jeg rakk aldri å møte henne igjen. Men jeg ser frem til å møtes igjen der hjemme hos Jesus, der ingen mennesker noen gang skal skilles fra hverandre igjen. Der det ikke finnes sorg eller smerte eller sykdom. Og så håper jeg også at det ikke blir så alt for lenge til jeg får møte den fine flokken i Edland igjen.
Olav Andreas Bergsland
