Det er torsdag ettermiddag. Jeg og Kamilla kaster oss i bilen ut mot Mandal. Lite visste jeg
omat det var flere kjentfolk til stede på dette bedehuset. Det er første gang jeg tar turen der.
Her møtte det opp kjentfolk fra Fyresdal og familie venner. Så det var virkelig en hyggelig
overraskelse. Åpningen passet godt med det jeg hadde satt som hovedtekst for kvelden.
Allsangen passet like godt. “Sett meg så jeg ser deg Jesus.” En sang jeg hadde hørt flere
ganger før. Det var som et rop til Gud at han måtte sette meg på et sted. Et trygt sted. Det er
ikke noe i min makt som fører meg til det stedet. Så den kvelden ble denne sangen en ny
mening for meg.
Hovedteksten er godt kjent for de fleste. 4 mos 21. Om kobberslangen i
ørkenen. Det ble tatt opp alvoret med klagen Israelsfolket kommer med “Vi er så lei av
denne ussle maten.” De lengtet heller tilbake til Egypt, i slaveri. Der var maten så mye mer
spennende og næringsrikt. Der var det smak av kjøtt. “Er du lei av maten?” Den maten som
har reddet fra hungersnød, død og skulle gi de nødvendig næring til å overleve. Det var altså
denne maten som ble sett på som ussel. Har jeg gått lei av den åndelige mat? Den som har
berga meg fra evig død og dom. Er den blitt ussel og kjedelig? Lengter du etter meg?
Det er spørsmål som jeg stiller meg selv gang på gang.
Andakten fortsetter med å ta fram Løvgrens beskrivelse av denne episoden i ørkenen. Den gamle predikant og forfatter maler ut et bilde om fire menn som håndterer denne dødsdommen fra Gud forskjellig. Den ene har funnet en kjepp og skal overleve selv og prøver å bekjempe slangene. Neste person har funnet et strå, han erter, terger og leker med slangene. Han tar ikke situasjonen særlig seriøst. Person nummer tre har lagt seg ned på bakken, gitt opp og sett sin realitet i Guds dom. Ja for det var virkelig realiteten. Guds dom innebærer død som konsekvens av vår synd. Person nummer fire han ser litt tvilende ut, ved siden av ham står Moses som peker og roper ordet om frelse ved å se på merkestangen som gir redning fra dommen. For Gud hadde ordnet en redning som var lik skikkelse av dommen.
Men like så tydelig oppfylte dommen. Jeg avsluttet andakten med å lese fra Nahum 1: «Han lar ikke den skyldige være ustraffet.” Det er jo et bibelvers som passer meg. Jeg er jo skyldig.
Chigago var en by som var kjent for mange bybranner på 1800 tallet. Det var flere tragiske
ulykker. Husene stod tett i tett og var bygd av tre. Noe som gjorde at brann spredde seg fort.
Det fortelles om en hendelse der det nok en gang kom en bybrann. Da er det en flokk med
mennesker som ser seg fortapt i brannen. Uansett hvor øye ser så er de omringet av brann.
Ingen veg ut, ingen redning. Da er det en som kommer på: “noen månender tidligere så var
det en brann to kvartal lengre opp. Om vi søker tilflukt der så kan ikke brannen nå oss. Der
har alt av brennbart matriell allerede brent opp.”
“Han lar ikke den skyldige være ustraffet” Det passer utmerket på Jesus. For han gjorde seg
skyldig i vårt sted. Så når vi søker tilflukt i Jesu forsoningsverk så har dommen allerede
ramma Jesus. Så den kan ikke ramme oss. For alt av brennbart matriell har brunnet opp. Så
når Gud ser på deg på dommens dag. Så kan ikke hans dom nå deg eller ramme deg. For
du er gjemt deg i et bygningsverk, en hjørnesten, et tre formet som et kors. Fra dette verket
roper det ut et nådens ord “Min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg” Det var Guds dom,
og da rammet det ham og ikke oss. Likeså vi også ble begravet og oppreist med ham. Når
da brannen var slukket ut/ dommen hadde fått sin fullendelse. Så var vi erklært reddet og fri.
Så er det min bønn at dette er en åndelig mat vi aldri blir lei av. Den trenger vi hver dag.
Så er det også min bønn om at Gud gang på gang må sette meg på det sted så jeg ser Jesus.
Ser den dom som er allerede ramma. “Sett meg så Jeg ser deg Jesus”
Møtet ble avslutta med to solosanger av meg og Kamilla. “Se ei på meg” og “Hit inntil Herren”
Ole Gunnar Hegle
