Fjellet Puig Campana er ikke høyest i Alicante-regionen. Ett annet fjell rager over. Men dette er likevel det mest ruvende fjellet i området. 1406 meter troner det som en konge over Costa Blanca. Det har lenge vært en drøm å få bestige det. Men fjellturer midt på varmeste sommeren, er ikke alltid å anbefale. Men på bibelsommer har vi en ungdom på besøk. Han heter Christoph Rock og bor i Kristiansand. Det var så stygt vær i Kristansand, og meldingene så dårlige, så han kom til Centro Sarepta nesten på impuls. Manglende impuls-kontroll kan være en god ting av og til!
Men hva gjør ikke vi gamlinger for å føle oss litt unge. Jeg foreslår den hardeste ruta opp. Rundt 32 grader stigning i 32 graders varme. 650 meter opp på 1 kilometer gange opp en passasje med løse stener. Litt nervøs ringer jeg til Arild som har gått ruta for kort tid siden. Men da var det 26 grader, i dag har de meldt 34. Vi får tilstrekkelig med advarsler fra han, og anbefaling om å ta med MYE drikke. Vi tar med 3 liter hver, det må da være MYE drikke. Det skulle komme til å holde akkurat.
Klokken 0510 ringer klokken om morgenen. Vi må rekke turen før sola blir for sterk. Jeg var litt spent på turen, så derfor ble det ikke så lett å sove. 2 timer får holde den natta. Christoph, Janne Smetana og meg. Ingen har gått ruta før. I gråløysninga starter vi oppstigninen. En liten pause for hver 50. høydemeter. Disse pausene kom tett, for det var bratt. Jeg forstod hvorfor stien kalles Kilometro vertikal. (Den loddrette kilomteren).
Men vi gikk i skygge og nådde toppen litt før klokken 9. Rundt 1000 høydemeter hadde vi forsert. Vi pustet vel litt mer enn ungdommen vi hadde med oss, men det skjulte vi godt.
Så var det å finne veien ned igjen. Vi traff mange hyggelige nordmenn på toppen. Og vi prøvde å få så mange gode råd vi kunne få. Vi kunne ikke gå ned samme veg. Det var ikke forsvarlig. Noen koselige jærbuer, jærbuer er jo stort sett alltid koselige, kjente godt til Centro Sarepta. En av ungdommene sa hun gjerne ville reise på ungdomsleieren ett år. Vi inviterte dem til senteret. Håper de kommer!
På toppen fikk vi beundre denne vakre blomsten. En Sinai Mullein sa oppslagsverket. De er spesialister på tørre områder og høye klipper. Takk Gud for at du har pyntet også denne toppen så fint! Kanskje pyntet du også fjellet med denne blomsten da du gav Moses de 10 bud. Blomsten har navnet sitt derfra.
Den hardeste delen av en fjelltur er turen opp. Slik pleier det iallefall å være. Men ikke på denne turen. Plutselig fant vi ingen merker på stien, og stien ble mindre og mindre og fjellet brattere og brattere. Vi fikk samtale litt om å det å vandre på himmelvegen. Kommer vi bort fra vegen, må vi tilbake der vi gikk feil. Jo, vi har da en del drikke igjen. Men det var tungt å gå opp igjen, og sola begynte å ta godt nå.
Så kommer vi til et kryss. Fonte del Moli stod det. Det var der vi kom fra. Det var til høyre. Men sa ikke de jærbuene at vi skulle til venstre? Vi hørte dem lenger oppe i bakken. Men vi skulle jo til Fonte del Moli. Vi drar til høyre. Snart hørte vi ikke stemmene av de som kom bakfra.
Men vi er vel snart nede? Vi ser et skilt. Fonte del Moli – 6,8 kilometer. Oi! Hele fjellsida lå nå i solsteken. Ikke et vindpust. «Du kan få litt vann av meg», sier Janne. Han ser at det er jeg som sliter mest i varmen. Det var godt han tok med en ekstra 1,5 literflaske med vann.
Jeg håper på litt skygge. Men det var langt mellom trærne. De fleste var ikke mer enn 50 cm høye. Det blir ikke mye skygge av slikt. Litt mer vann. Vi må tenke oss om nå, så vi beregner vannreservene. Går vi feil en gang til, kan det være vi må ringe redningstjenesten. Det er mange som har måtte gjøre det. De fleste har tatt med for lite vann. Da hjelper det ikke å være i god form. Vi fikk samtale litt om det også. Hvor viktig livets vann er på reisen til Himmelen!
Jo, der er merket. Hvitt og gult. Lenger nede ser jeg høyere trær. Høyere trær betyr lenger skygger. Det ser lovende ut. En slurk til.
5 timer etter at turen startet, satt vi igjen bak den tapre air-condition i Ford fokusen. Sjelden har en dukkert i bassenget på Centro Sarepta gjort så godt.
Tekst og foto: Ole Andreas Meling
